Kim Edgar Karlsen forteller hvilke fordommer han selv hadde i sin første psykologjobb, og hvorfor hvilke ord mediene bruker om personer med rusmiddelproblemer er viktig.

KOMMENTAR:

Mediene misbruker språk om rus

«Mens landets domstoler avvikler den uverdige forskjellsbehandlingen mellom folk som bruker ulovlige rusmidler og andre, børster norske medier fortsatt støv av utdaterte og stigmatiserende rusbegreper.», skriver Kim Edgar Karlsen.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

29. mai i år publiserte Bergens Tidende en kronikk fra psykologen Rebekka Lossius om forebygging av rusmiddelproblemer og avhengighet hos unge. Det var en god tekst som særlig fremhevet betydningen av tidlig inkludering i trygge fellesskap. Problemet oppsto da kronikkforfatteren ba BT om å erstatte ordet «rusmisbruker» (som hun selv ikke hadde brukt) i tittelen, med et mindre stigmatiserende begrep. Det ville ikke BT gjøre, til sterke reaksjoner fra forfatterens følgere på Facebook.

I ettertid har BT endret tittelen til «Hvordan hindrer vi at unge blir rusavhengige, Psykologen forklarer». Forfatteren fikk også en beklagelse.

Men dette er ikke et BT-problem.

Et kjapt Retriever-søk viser at ordene «rusmisbruker» eller «rusmisbrukere» ble brukt i norske medier 3448 ganger i fjor. Enda mer trøblete betegnelser som «narkoman» og «alkoholiker» ble brukt henholdsvis 1660 og 1287 ganger.

Hvorfor er dette problematisk? Er det ikke bare flisespikkeri?

BT er nok ikke den eneste redaksjonen som har stilt seg disse spørsmålene. Pussig, med tanke på journalisters åpenbare kunnskap om betydningen av språk. Men likevel logisk fordi våre to fag her er ute etter helt ulike effekter.

Fra mine samarbeid med journalister vet jeg at et vesentlig poeng i formidling er å finne formuleringer som publikum forstår, som vekker gjenkjennelse og nysgjerrighet. Da søkes ord og begreper som er godt etablerte, som skaper lite friksjon og som er enkle, kanskje til og med litt fengende.

Samfunnspsykologien interesserer seg derimot for hvordan språket former folks tanker, holdninger og handlinger. Dermed oppstår følgende konflikt: De godt etablerte begrepene som mediene vil foretrekke, bringer med seg like godt etablerte forestillinger og fordommer. Det er nettopp disse psykologen vil til livs, fordi de opprettholder og forsterker måten vi forholder oss til ulike folk og grupper i samfunnet.

Når det gjelder etnisitet, hudfarge, legning eller identitet er slike språklige hensyn blitt allment aksepterte, i alle fall blant profesjoner som har språk som arbeidsverktøy. Så hvorfor ikke i forhold til rusmiddelbrukere?

Myter og stigma mot personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer har vist seg særlig vanskelig å komme til livs. Kanskje handler det om den tilsynelatende tette koblingen mellom person og personlighet og fenomenet? Til tross for ny kunnskap, forbinder mange fremdeles disse tilstandene med karakterbrist, moralske avvik og kriminalitet. Med grensesetting og straff som eneste kur.

Nylig adresserte prestisjetidsskriftet Nature denne utfordringen i en kommentarartikkel. De viste til at under 10 % av dem med en alkohol- eller rusmiddellidelse er i behandling (7 % er det siste norske tallet). Av de over 90 % som ikke er i behandling oppgir et betydelig flertall at skam og stigma om tilstanden gjør at de vegrer seg for å oppsøke hjelpeapparatet. For å teste språkets betydning mer konkret, presenterte en forskergruppe ved Harvard nesten identiske pasientkasus til to grupper med helsepersonell. Den eneste forskjellen var at pasienten ble omtalt som «rusmisbruker» i den ene situasjonen og som en person med en «rusmiddelbruk lidelse» i den andre. Helsepersonellet anbefalte signifikant oftere straff fremfor behandling når betegnelsen «rusmisbruker» ble brukt.

Begrepet rusmisbruker peker mot en feil ved personen, noe en er, mens en lidelse er noe en har. Rusmisbruker er dessuten direkte upresist, for når går man fra å bruke til å misbruke? Og er det rusen eller rusmiddelet en bruker? Konnotasjonen mellom misbruk og overgrep, og ikke minst skyld, er også åpenbar.

Min aller første psykologjobb var på en poliklinikk for personer med rusmiddelproblemer. På forhånd hadde jeg sett for meg venterommet som et ekkelt sted: Folk uten tenner, med fillete klær, som luktet vondt og som kunne være ustabile og farlige. Det viste seg raskt å være minst like mange dresskledde menn og velstelte kvinner.

Likevel var jeg ofte urolig den første tiden. Prøvde de å lure meg? Hadde jeg satt strenge nok grenser? Ville de bli aggressive hvis jeg utfordret dem? Ubevisst beskyttet jeg meg ved å distansere meg. Jeg lyttet dårligere og ble mer formell og regelstyrt enn i andre terapiforløp. Dette gjaldt ikke minst når pasientene faktisk lignet mine forestillingsbilder om «narkomane», fordi de levde under elendige livsvilkår og var herjet av en alvorlig og dødelig sykdom. De fikk dårligere hjelp av meg.

Raskt lærte jeg to ting: Disse folka var akkurat like mye folk som meg, med like mange drømmer, like sterke behov for omsorg, nærhet og anerkjennelse, og like mange (ofte langt flere dessverre) lengsler, savn og sorger. Og min frykt var mye dypere og handlet om motvilje mot å forholde meg til nettopp det faktum at de lignet meg, at de til og med kunne vært meg eller en av mine.

Jeg tror dette erkjennelsesubehaget er en av de sterkeste driverne for at vi forsetter å bruke begreper som peker mot personlig brist og arvelige avvik hos dem som sliter. Ordene hjelper oss å opprettholde avstanden mellom «oss» og «dem» i en verden som er vond og vanskelig. Rusmiddelproblemer rammer ikke meg eller mine, for vi er ikke «sånn». Samtidig hjelper vi ingen andre.

I stedet for å personifisere helsetilstander språklig bør vi etterstrebe en begrepsbruk som skiller mellom personen og tilstanden, som er presise og som ikke underbygger myter og stigma.

Helsedirektoratet anbefaler derfor å bruke «personer med rusmiddelproblemer» eller «personer som er rusmiddelavhengige» (strengt tatt ville «personer med rusmiddelavhengighet» vært mer konsistent, men direktoratet viser til et rådslag med brukere som selv opplever «avhengige» som lite stigmatiserende). Personer som er berørt av andres rusmiddelbruk bør omtales som barn eller pårørende til dem som har et rusmiddelproblem. Ikke «rusbarn» eller «rusfamilier».

Disse rådene henvender seg til helsepersonell. Men språkutvikling er et felles anliggende, hvor mediene har stor innflytelse. «Pass på språket ditt!» heter en oversatt engelsk veileder for språkbruk om psykisk helse til fagfolk og mediene, som også er overførbar til rusfeltet. Med denne som utgangspunkt kunne for eksempel NRK oppdatere sin omfattende ordbok. I dag mangler den en eneste oppføring om rusmidler og rusmiddelbruk.

Slår jeg inn åpne dører? Kanskje. Mediene fortjener stor honnør for å ha løftet saker om rusmiddelavhengiges uverdige situasjon, og for å ha bidratt til reell debatt om ruspolitikken i landet. Likevel prøver jeg å åpne en dør til. Vi trenger språklig gjennomtrekk.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS