En seirende Gard Steiro.

VG vant SKUP-prisen for gassmaske-avsløring

Fikk pris for «Maskene til 100 millioner».

Publisert Sist oppdatert

(TØNSBERG): SKUP-prisen gikk i år til VG for «Maskene til 100 millioner»

Fra scenen takket Widerøe og Stangvik teamet i VG. 

– Og så må vi takke Iben, som gikk med på å bli gasset, sa Stangvik, og viste til Iben Spillum Aam, som sammen med Stangvik lot seg utsette for CS-gass. 

Metoderapporten «Maskene til 100 millioner» er laget av VG-journalistene Rolf J. Widerøe og Einar Otto Stangvik, og dokumenterer arbeidet bak avsløringen av det norske selskapet Watchbird og en statlig avtale om kjøp av beskyttelsesmasker til Ukraina. 

Juryens begrunnelse:

Årets SKUP-vinner er undersøkende journalistikk på sitt beste. Med original metodebruk, teknologiske nyskapinger, standhaftighet og stor gjennomføringsevne har VG ikke bare avdekket en enkelt, svært kritikkverdig sak, men også synliggjort sårbarheter i et system under sterkt press – der tette relasjoner og sviktende kontrollmekanismer kan få alvorlige konsekvenser.

Alt startet med et tips om å se nærmere på et salg av beskyttelsesmasker til Ukraina for 100 millioner kroner fra det norske selskapet Watchbird. Tipseren mente prisen på maskene måtte være helt ute av proporsjoner, og kunne en enkel tekstilmaske virkelig beskytte mot tåregass og redde liv på slagmarken?

Gjennom systematisk og utholdende gravearbeid har journalistene i VG tatt tak i en aktuell sak – rundt Nansen-programmet for Ukraina – og evnet å avdekke forhold som reiser alvorlige spørsmål om både produkt, beslutningsgrunnlag og kontrollrutiner knyttet til deler av det norske støtteprogrammet.

Dokumentasjonen i prosjektet er omfattende. VG har vist hvordan sentrale påstander om maskenes effekt ikke lot seg bekrefte, og hvordan testgrunnlaget var utilgjengelig eller uklart. Journalistene har påvist misvisende markedsføringsmateriale og hvordan markedsføringen endret seg etter at kritiske spørsmål ble stilt. 

Metodisk holder arbeidet svært høy standard. Når sentrale dokumenter og tester ble holdt tilbake, utviklet journalistene egne løsninger. De skaffet maskene selv, samarbeidet med fagmiljøer, og bygget en avansert testmodell med 3D-printet hode, sensorer og kontrollerte partikkelmålinger. De programmerte mikrokontrollere, designet egne kretskort og utviklet sitt eget system for å samle inn og analysere luft-data. Og de gikk enda lenger: Ved å etablere en egen gassbu og gjennomføre realistiske tester, dokumenterte de på en etterprøvbar og visuell måte hvordan produktet faktisk fungerte. Slik klarte VG å sannsynliggjøre at selv billige munnbind fra vanlige butikker ville gitt bedre beskyttelse enn maskene fra Watchbird. Samtidig sto norske myndigheter klare til å betale rundt 3000 kroner per maske. 

Men VGs journalistikk stopper ikke ved maskene alene. Gjennom arbeidet avdekkes også et nettverk av relasjoner mellom sentrale aktører med bakgrunn fra Forsvaret, knytninger med selskapet Watchbird og fagmiljøer som samtidig har hatt roller i vurderingen av maskene. Slik belyser prosjektet hvordan tette bånd og sviktende rolleforståelse kan påvirke uavhengigheten i viktige beslutningsprosesser rundt bruken av fellesskapets penger.

Redaksjonen har håndtert krevende etiske problemstillinger og mye motstand. Testingen av tåregass ble gjennomført med risikovurderinger og tydelige rammer for medarbeidernes sikkerhet. Kildearbeidet har vært omfattende, med mange uavhengige kilder og en gjennomgående kritisk tilnærming til informasjon fra aktører med sterke egeninteresser.

Prosjektet har hatt betydelige konsekvenser. Allerede dagen etter publisering ble avtalen om leveranse av maskene satt på pause. Kort tid etter anbefalte Forsvaret å avslutte prosessen, og i januar 2026 ble hele kontrakten med Watchbird verdt 100 millioner kroner skrotet. Avsløringene har også ført til gjennomgang av både anskaffelsesrutiner og faglige anbefalingsprosesser i sentrale deler av forsvarssektoren.

VGs journalistikk kan ha hindret en omfattende distribusjon av masker som kunne ha gitt ukrainske soldater falsk trygghet, og kan i ytterste konsekvens ha bidratt til å redde liv og helse.

Prosjektet startet med et tips om at prisen på maskene var uforholdsmessig høy, og utviklet seg til en omfattende gransking av både produktet, beslutningsgrunnlaget og aktørene involvert. 

Journalistene avdekket at maskene, som ble solgt for rundt 3000 kroner per stykk, hadde langt svakere beskyttelse enn forespeilet, til tross for at de var presentert som livreddende utstyr.

Einar Otto Stangvik

Metodisk kombinerte journalistene klassisk undersøkende arbeid med teknologisk innovasjon. De brukte innsynsbegjæringer, systematisk kildearbeid og dokumentanalyse, samtidig som de sikret og analyserte nettsider for å avdekke endringer i selskapets kommunikasjon. 

Da de ikke fikk tilgang til offisielle tester, utviklet de egne metoder: De skaffet maskene via kilder, dissekerte dem med eksperter og bygget et avansert testoppsett med 3D-printet hode, partikkelmålinger og egenkonstruert gassbu for å simulere bruk. 

Testene ble dokumentert og publisert for å sikre åpenhet. I tillegg brukte de kunstig intelligens for å systematisere store mengder e-postkorrespondanse og identifisere ubesvarte spørsmål.

Avsløringene viste at masken ikke beskyttet mot tåregass slik selskapet hevdet, og at langt billigere standardmasker ga bedre effekt. 

 Prosjektet avdekket også tette bånd mellom sentrale aktører og svakheter i kontrollen av offentlige tildelinger, noe som til slutt bidro til at avtalen på 100 millioner kroner ble stanset og senere skrotet.



Powered by Labrador CMS