Den siste uka har vi vært vitne til at landets største avis har fått seg en solid trøkk. Og krisehåndteringen har på ingen måte gjort situasjonen noe bedre for «folkets avis».
Slik saken framstilles er den svært ødeleggende for VGs troverdighet, men samtidig drar de med seg sine kolleger i andre mediehus ned i tillitsdragsuget.
Behovet for mer informasjon, mer innsikt og forståelse for hva som har skjedd, har aldri vært større.
Og det er dette som får meg til å lure på hva VG holder på med. Avisen som krever svar av absolutt alle andre når de står i stormen – gjemmer seg nå bak en mur av taushet.
Medier24 har vært i kontakt med kolleger i de aller fleste mediene som skriver om VG-saken og alle møter det samme: «Ingen kommentar» – til tross for at det snart har gått en uke siden TV 2 sprakk nyheten.
Det er ikke vanskelig å se at situasjonen er tøff for de involverte, for VGs ansatte – og for lesernes tillit til produktet. Men hva med å sette en standard for seg selv – som ikke ligger milevis unna det man forventer av alle andre?
Og det i avisen som har som «åpenhet» som en av sine viktigste verdier.
VGs utviklingsredaktør, Ola Stenberg, har fått kriserollen som mediesjef, eller spinndoktor, om du vil. Og han går på repeat:
«Vi kommenterer ikke ytterligere rundt denne saken før vår evaluering er ferdig til uken. Da skal vi også svare på spørsmålene du stiller».
Det samme statementet har vi fått snart utallige ganger på våre spørsmål. Og spørsmålene er mange.
VGs politiske journalist Lars Joakim Skarvøy anklages for med viten og vilje å ha sitert Sofie (27) på en slik måte at man fikk et helt feil bilde av situasjonen, ja, nærmest å ha fabrikkert et sitat for å framstille saken i et verre lys enn den var.
Denne konkrete påstanden har VG så langt ikke valgt å imøtegå offentlig. Og kanskje blir det aldri mulig for dem å gjøre det heller – om de ikke skal bryte kildevernet. De kan heller ikke dele upublisert materiale, i henhold til Vær varsom-plakaten.
Den 27-årige kvinnen har fortalt til TV 2 at hun opplevde kildesamtalene med VGs Lars Joakim Skarvøy som ubehagelig – og at han ikke ville høre på henne da hun nektet for å ha sagt «så ble det litt mye» – i den konteksten.
Dette reiser en rekke spørsmål.
Hva skjedde? Står VG for at hun sa og mente det, men trakk seg i ettertid? Hva beklager man egentlig – hennes opplevelse i møte med VG – eller selve sitatet? Beklager man at man gikk for langt i møte med en amatørkilde (og dermed valgte å slette sitatet) eller er det noe annet man beklager?
Hva visste VGs ledelse den 26. februar, da politisk redaktør Hanne Skartveit, sto i NRKs Debatten? Hva visste Steiro og når?
Vi vet ikke. Og vi får ikke svar. Før VG finner det for godt å dele sin interne utredning med resten av verden.
Den samme utredningen som eies, styres og kontrolleres av … VG. Og de samme personene som var involvert i publiseringen av det som i dag omtales som en presseskandale av dimensjoner.
Hvordan tror VGs ledelse det vil bli for deres egne journalister framover når banksjefen, næringslivstoppen eller politikeren har gjort en megatabbe og VG avkrever svar på direkten?
De har gitt seg selv – og sine kolleger i Dagbladet, Aftenposten, NRK, TV 2 og «you name it» et kjempeproblem fremover.
Hadde jeg vært kommunikasjonsrådgiver, spinndoktor eller en eller annen PR-fyr i hvilken som helst virksomhet i krise, så ville jeg øvd inn setningene:
«Som vi lærte av VG-skandalen, så er det viktig for oss å få alle kortene på bordet før vi uttaler oss til pressen. Dere forventer vel ikke en annen standard for oss – enn fra deres egne?».
Dette er ikke bare en intern VG-sak, for deres journalistiske dekning har trolig fått politiske følger - som kan ha bidratt til at Giske trakk seg fra vervet i Trøndelag Arbeiderparti.
Og vi sitter igjen med mange flere spørsmål enn vi har fått svar på – i en sak med betydelig offentlig interesse. Det er nesten utrolig at det er et mediehus selv som hindrer pressen å utføre sin plikt, nemlig å rette et kritisk søkelys på makt.
VGs interne prosess burde vært åpen og transparent, de burde kalt inn til pressemøter, de burde stilt sine ressurser tilgjengelig for kommentarer – og de burde vært proaktive i møte med journalister fra andre mediehus.
De har gjort det motsatte.
Det er ikke bare dårlig gjort overfor leserne eller kolleger som forsøker å gjøre jobben sin. Eller overfor sine egne ansatte som nå får dårligere arbeidsvilkår.
Det verste er at de, med sin mur av stillhet, bidrar til spekulasjoner mot Sofie (27) – og mot journalist Lars Joakim Skarvøy.
Det er ikke bare dårlig dømmekraft. Det er også dårlig ledelse.