Advarsel: Dette er en fullstendig udokumentert rant basert på magefølelse, nostalgi og er sterkt inspirert etter å ha binget The Newsroom på HBO i romjula. Bruk det som det passer deg.
Jeg er så lei. Så møkka lei av å se det journalistiske håndverket bli kastet ned i søla og sparket rundt. Så lei av å lese pisspreik uten kritiske spørsmål. Så lei av å se en journaliststand som tilsynelatende er mer opptatt av å bli likt enn å gjøre jobben sin.
Daglig tillater vi regjeringen å servere oss ikke-svar på e-post. Og vi gir så faen i vårt eget håndverk at vi til og med presenterer det som journalistikk. Makkverk.
Hvor har det blitt av yrkesstoltheten? Hvorfor lar vi mektige kilder endre sitatene sine med rødpenn? Når forsvant selvtilliten vår?
Hvorfor følger vi ikke opp sakene til kollegene våre i andre mediehus lengre? Er vi blitt så arrogante at hvis vi ikke breaker saken selv, så kan gi like gjerne gi faen, selv om det er en viktig sak?
Hvorfor tillater redaktørene våre at politiske journalister har altfor tette bånd til de samme politikerne de skal dekke? Vi har til og med sluttet å rynke på nesen når våre skarpeste hoder hopper over fra å stille spørsmål til å bruke ekspertisen sin på å spinne oss.
Så vanlig har det blitt.
Vi er ikke bare journalister lengre. Vi er selgere. Vi måles på antall salg, klikk og lesetid. Så gir vi hverandre high-fives når nok en ikke-sak om en eller annen eiendom topper salgslisten i redaksjonen. Igjen.
Er det kun journalistisk motivert at vi gang på gang omtaler eiendom, bil, reise, livsstil og mat?
Hvorfor aksepterer vi en stadig mer omfattende kommersialisering av journalistikken gjennom dårlig merka innholdsmarkedsføring? Hva faen har kjøpslenker og tipping i artiklene våre å gjøre?
Hva tenker vi egentlig om at programlederne våre er på TV den ene dagen og brukes i reklame den andre? Eller at journalister er plutselig blitt influensere med egne agenter?
Hvorfor tillater vi sperrefrister? Hvorfor setter vi navnet vårt på rene pressemeldinger?
Hvorfor lar vi aktivister og ytterpunktene i samfunnsdebatten rase mot hverandre om fullstendig vrøvl? Gang på gang på gang. Tar vi samfunnsansvar nå? Eller har vi andre motivasjoner?
Hvorfor slipper vi til så mye ræl i spaltene? Vet vi lengre hva det betyr å være kildekritisk? Hvorfor har vi uendelig med ressurser på kjendismøl, men ingen til å dekke Forsvaret, demokratiets skarpeste maktmiddel?
Når sluttet vi å stille helt essensielle spørsmål som: Hvor har du det fra?
Hvorfor slår vi ikke tilbake når vi anklages for falske nyheter? Eller når påstandene flyr om at vi ikke forstår vanlige folk og er elitistiske? Er vi elitister? Ser vi, og forstår vi, egentlig den lille mann?
Når sluttet vi å peke på bindinger mellom særinteresser og makten? Hvor er den kritiske journalistikken om lobbyistene som hopper mellom regjeringen og byråene? Er vi for tette på spinnapparatet? Eller for redde til å lukke døra til den neste karrieren?
Har vi omfattende samfunnsmessig kunnskap og analytiske evner til å forstå, forklare og avsløre - også til hverdags? Får vi nok tid før vi publiserer? Har vi egentlig skjønt problemstillingen?
Hvor er de kritiske hodene på redaksjonsmøtene når reportere jakter vrøvl og «avviser ikke»-vinklinger?
Hvorfor tillater vi overskrifter som ikke bare er klikkagn, men direkte misvisende? Hvorfor slår vi ikke i bordet overfor politiet og sier «nok er nok, dere får ikke være våre overredaktører på Twitter»?
Når ble vi så redde? Stopper vi noen ganger opp og spør oss selv: Hvorfor ble jeg egentlig journalist?
Vi skal alle inn i det nye året. Både vaktbikkjer og lydige familiehunder.
Hvilken type er du?
