– Jeg ser for meg den dagen Gard Steiro kommer i helikopter til journalistutdanninga

I spalten sommerpraten deler en rekke personer i mediebransjen sine refleksjoner om året så langt, metode, og sine medievaner i ferien.

Denne gangen er det journalist og Ekko-programleder Gry Veiby i NRK.

– Hva er én ting du har lært i år som har endret hvordan du jobber journalistisk?

– Jeg er usikker på om jeg har lært noe i år som har endra måten jeg jobber på, men etter ganske mange år i pressen har jeg blitt veldig bevisst på å tilgjengeliggjøre stoffet. Altså, bruke et språk som skaper masse bilder, og forenkle informasjon. Aldri bruke stammespråk! Spesielt i lyd flyter informasjon kjapt forbi, så man skal aldri være redd for å gjøre ting enkelt. Er det noe jeg synes er vanskelig å forstå, kan jeg garantere deg at andre synes det også. Jeg har også lært at man ikke skal overvurdere folks kunnskap om ting. Og så har jeg igjen blitt mint på at folk er folk, enten du er statsminister eller feier; alle kjenner på usikkerhet og liker å bli sett.

– Hvilken sak – enten din egen eller andres – har imponert deg mest i år, og hvorfor?

– For et vanskelig spørsmål!! Det lages så mange viktige og bra saker i dette landet. Jeg lar meg imponere over TV2, som har gått bak tallene på hvem som begår ungdomskriminalitet. Og NRK som gjennom saken «Norge i rødt hvitt og grått» har vist veldig tydelig hvordan naturen bygges ned, stein for stein. Det virker som det er naturen som alltid taper i konkurranse med profitt. Jeg anbefaler alle å lese Salamanderkrigen, en bok som ble skrevet i 1936, men som er uhyggelig aktuell den dag i dag. Men mest av alt lar jeg meg imponere over sakene avisa Filter Nyheter får til, som starta helt på scratch i 2016 som et nytt og uavhengig tilskudd til pressen. Deres fokus på ekstremisme har vært utrettlig, og da de holdt på å gå konk nå nylig mobliserte Norge, som skjønte at vi trenger en avis som Filter mer enn noensinne. Det må legges til at jeg her er ravende lite nøytral, da mannen min (Pål Nordseth) har vært med fra start. Men jeg er oppriktig imponert over hva de får til.

– Hvilket verktøy, metode eller arbeidsgrep klarer du deg ikke uten nå – og hvorfor?

– Dette spørsmålet er lagt opp til at man skal svare KI, og det er fristende å si at det er veldig deilig å ha en venn som alltid er behjelpelig, om enn noe upålitelig. Men jeg vil heller svare gode kollegaer. For det er lite som overgår drodling med en kunnskapsrik kollega, eller en god diskusjon om hvordan man skal legge opp et intervju.

– Hva kobler du av med i sommer, og hvilke medievaner tar du med deg i ferien?

– Jeg er veldig glad i å lese bøker, og jeg leser mye. En fordel ved å ha som mål å ikke la barna se meg med mobil hele tida, er at jeg i stedet sitter med nesa i en bok. Det er den beste avkoblinga, det å dykke ned i en ny verden. Og toppen av lykke er når man akkurat har lest en veldig godt skrevet bok for så å finne en ny som er like bra. Nå har jeg hatt bokflaks i flere uker. Etter å ha dykka ned i radikaliseringsprosessen til henholdsvis to søstre (av Åsne Seierstad) og Aisha Shezadi (av Kristin Solberg), er jeg nå gått over til samtidslitteratur. Jeg synes Familien Schönwald av tyske Philipp Oehmke var en fornøyelse, nå leser jeg den vel så fornøyelige Tilingtetgjøre av kontroversielle Michel Houellebecq. Du merker at forfatterne vil et sted, og jeg lar meg lure med. Og siden jeg først er i gang anbefaler jeg alle den vakre perla av en bok Utsatt sommer, skrevet av debutanten Marianne Egerdal. Får du ikke feriefølelse av den, er det lite du vil få det av. Når det gjelder hvilke medievaner jeg tar med meg i ferien: jeg kommer til å høre masse på podkast, og sjekke nettaviser med meget ujevne mellomrom.

– Hva er ditt beste råd til de som står uten arbeid eller ser seg om etter en ny jobb i mediebransjen nå?

– Da jeg utdanna meg fikk vi til stadighet høre at det omtrent er umulig å få jobb som journalist. Og til en viss grad var jo det sant, for det er jo ikke sånn som det er i enkelte andre bransjer: at bedrifter kappes om å få deg. Jeg ser for meg den dagen Gard Steiro kommer i helikopter til journalistutdanninga og overbyr lønningene fra konkurrenten, slik tilfellet har vært med ingeniørstudenter ved NTNU. Som regel må man takke ja til alle tilkallingsvakter man får før man får en fast plass på morgenmøtene. Og det er vel også mitt råd til folk som står uten arbeid eller ser seg om etter ny jobb i mediebransjen nå: Ikke gi opp, og se etter litt andre veier inn. For det er jo ikke sånn at mediebransjen ikke vil trenge flinke folk i framtida