I forrige uke publiserte journalist og samfunnsdebattant Sanna Sarromaa 13 spørsmål og svar fra Gudbrandsdølen Dagningen (GD) på sin Facebook-side.
I posten skrev hun «Siden bare en brøkdel av mine svar havner på trykk, så publiserer jeg dem her.»
Saken var ikke publisert.
– Må gjøre nye vurderinger
Sjefredaktør i GD, Tom Martin Kj. Hartviksen sier han ikke har opplevd dette før.
– Det at en kilde legger ut både spørsmål og svar, noe som da er vårt upubliserte materiale, har jeg ikke vært borti før. Det var ganske spesielt, sier han til Medier24.
– Det torpederer vårt arbeid og vår sak, det er det ingen tvil om.
Saken om Sarromaa hadde utgangspunkt i et Facebook–innlegg hun skrev om at hun skulle flytte fra Lillehammer, og omtalte det som å slippe ut av fengselet. Sarromaa tok i innlegget et oppgjør med debattklimaet og ytringsfriheten på Lillehammer.
Hartviksen forteller at de i saken også ville snakke med andre kilder om ytringsklimaet i byen, og sendte hennes spørsmål i den forbindelse.
I svarene som Sarromaa har delt på Facebook, kommer hun med kraftig kritikk av avisen og debatten i avisens spalter.
Hartviksen understreker at det reagerer de ikke på.
– Det er lov, det må vi tåle.
I ettertid har GD publisert en sak om ytringsklimaet i kommunen, hvor de har snakket med andre personer, både noen som kritiserer Sarromaa og de som er enige med henne.
Hartviksen bekrefter til Medier24 at de i den saken har tatt med noe fra intervjuet, men ellers referert til tidligere uttalelser.
– Sier seg selv
Sarromaa forteller til Medier24 at en av grunnene til at hun selv publiserte svarene, er fordi hun ofte i intervjuer med lokalaviser opplever å bli kuttet ned.
– Jeg føler jeg ofte blir dummere enn hva jeg er, fordi det ikke er plass til resonnementene mine.
Hun peker på kontrasten til sin egen avis, Minerva, hvor det ikke er noen makslengde på artikler.
– Så kan det diskuteres på godt og vondt, men jeg mener folk tåler lengre tekster enn det de vil få i lokalaviser som GD. Og ofte føler jeg at når artiklene er ferdig, er man kuttet ned til et minimumsnivå, så det er lite igjen av refleksjonene bak.
Sarromaa fikk tilsendt 13 spørsmål som hun svarte utdypende på, forteller hun.
– Det sier seg selv at det ikke hadde blitt plass til hele mine svar.
I tillegg mener Sarromaa at siden mye av kritikken hun kom med retter seg mot avisen og debattredaktøren, så ville det ikke blitt tatt med.
– Jeg var ganske sikker på at GD ikke ville publisere denne kritikken av seg selv eller den navngitte kommentatoren.
– Første gang
– Men du publiserte uten å se hva avisen faktisk kom til å publisere?
– Ja. All tidligere empiri tilsier at det ikke hadde stått en lang, dyp og god sak i GD. De har en annerledes artikkellengde enn det mine svar fikk plass i.
– Du jobber selv i pressen, hva tenker du om å legge ut upublisert materiale på Facebook?
– Men det er jeg som har gitt svarene, jeg har brukt en time på å skrive dette. Og jeg tenker ikke at dette er en dårlig reklame for en artikkel som skulle komme. Og som journalist selv, ville jeg ikke hatt noe imot at noen jeg intervjuet la ut utfyllende svar på Facebook, hvis jeg kutter i svarene, sier hun og legger til:
– Men dette er første gangen jeg gjør det før artikkelen er ute. Og jeg gjør det fordi denne saken brenner. Det er så viktig, og fordi min kritikk av avisen var så stor del av det.
Om saken som til slutt ble publisert, reagerer Sarromaa på at avisen trykket denne saken uten å gi henne samtidig imøtegåelse på kultursjefens uttalelser om henne.
– Dette føler jeg nesten er hevn for at jeg la ut svarene mine. GD har i andre saker gitt meg samtidig imøtegåelse. Her har vi en mektig offentlig aktør som får komme med kritikk mot meg, og det ville styrket saken om jeg også fikk komme til orde.
Hartviksen forklarer publiseringen slik:
– Vi laget en sak på Sarromaas sterke kritikk av Lillehammer og lillehamringer, og på det hun mener er et lite mangfoldig ytringsrom. Som hennes egen Facebook-post også viser, er hun ikke redd for å spisse et tydelig budskap. Når kultursjefen gjør dette tilbake, med utgangspunkt i hennes egne uttalelser både nå og tidligere, mener vi at en profilert samfunnsdebattant må tåle det som en del av den løpende debatten. Hun fikk imidlertid tilbud om tilsvar.
