– Marius-saken er brutal og presseetisk krevende

I spalten sommerpraten deler en rekke personer i bransjen sine refleksjoner om året så langt, metode, og sine medievaner i ferien.

Denne gangen er det Jonas Jørstad, frontredaktør i Se og Hør.

– Hva er én ting du har lært i år som har endret hvordan du jobber journalistisk?

– Jeg har erfart at presisjon og kvalitetssikring av innhold trumfer fart. Leserne er mer opptatt grundighet og etterrettelighet enn kun hvilken nettavis som publiserer saken først. KI har gjort oss mer bevisst på å stille kontrollspørsmål når det er mest fristende å kjøre på. I kjendis- og kongehusjournalistikken, der detaljene renner inn fra mange kanter, er det fryktelig lett å tråkke feil. 

– Vi har sett store redaksjoner i Norge publisere feilinformasjon, nettopp fordi tempoet og AI tok styringen. Det kunne skjedd hvem som helst av oss. Derfor spør vi i Se og Hør oss selv hele tiden om innholdet stemmer? Er det relevant? Er det innenfor presseetikken? Journalistikk har fått et nytt tyngdepunkt.

– Og vi som skriver saker om folks privatliv, relasjoner og spekulasjoner, har et særlig stort ansvar for å treffe med presisjon. Det tenker vi på hver dag.

– Hvilken sak – enten din egen eller andres – har imponert deg mest i år, og hvorfor

– Det er umulig å ikke se på krigssituasjonen verden står i nå, og vi har den tett på med Ukraina, Gaza og en Trump-reaksjon som kan velte mye. Personlig har jeg latt meg imponere av hvordan både NRK og TV 2 med sterke korrespondenter klarer å formidle det til norske seere – tydelig, forståelig og uten å forenkle.

– I en helt annen retning er det fristende å nevne vår egen dekning av Marius Borg Høiby-saken. Ikke bare fordi vi bærer fanen i nyhetsdekningen, men fordi vi virkelig har prøvd å være grundig og balansert. Vi har kontinuerlig minnet leserne om at Marius er uskyldig inntil en eventuell rettskraftig dom, samtidig som vi helt usminket har fortalt historiene til de fornærmede. Med forbehold.

– Det er en svært vanskelig balansegang, og vi har virkelig gått den linen ut med sterkt fokus. Marius-saken er brutal og presseetisk krevende. At vi under Mediedagene fikk vår første store journalistpris siden Se og Hør kom ut i 1978, var en stor anerkjennelse for jobben. Særlig fordi saken handler om mer enn de fornærmede og Marius. Den handler om hvor monarkiet står i dag. Jeg er monarkist, og håper det består. Men vi må tørre å si at kongehuset har fått en fæl knekk det siste året.

– Hvilket verktøy, metode eller arbeidsgrep klarer du deg ikke uten nå – og hvorfor?

– Jeg klarer meg ikke uten den moderne miksen av teknologi, teft og dyktige kolleger med glimt i øyet. AI har blitt et fast daglig verktøy, og ikke for å skrive ferdige saker, men for ideer, sparring og grundig struktur. Og mye annet gøy som må brukes med vett.

– Samtidig er det beste arbeidsverktøyet mitt, heldigvis fortsatt rågode kolleger med erfaring, arbeidslyst og humor. For meg er det hovedingrediensen.

– Hva kobler du av med i sommer, og hvilke medievaner tar du med deg i ferien?

– Jeg nyter late uker med familie og venner i Fjällbacka og Torrenueva i Spania. Det blir både skjærgård og sol - og sprengende varme. Og jeg prøver å la mobilen hvile på lydløs, og ikke forstyrre alt hele tiden.

– Men jeg skal ikke late som jeg logger helt av. Det tar alltid tid før jobbtankene slipper taket, så jeg må innom trafikkverktøyet Kilkaya for sjekke om Se og Hør-tallene fortsatt er grønne. Og så er jeg fortsatt på de faste store avisene, i tillegg til mitt lokale, gode Nordstrand Blad for å holde litt kontakt med området hjemme. Jo, og så sjekker jeg Liverpool Echo for overgangsnyheter fra Anfield. Det er noe av det aller viktigste i sommer.

– Jeg ser selv at jeg tar med meg mange av medievanene inn i ferien også. Men pushvarslene skrur jeg av. I alle fall noen.

– Hva er ditt beste råd til de som står uten arbeid eller ser seg om etter en ny jobb i mediebransjen nå?

– Det er vanskeligere nå enn tidligere. For 25 år siden var det mulig å nærmest snuble seg inn i fast jobb. I dag må du både være god og tåle å leve uten sikkerhetsnett lenge. Det er tøft for folk som parallelt skal etablere seg.

– Unge er opptatt av å ikke skille seg ut - men jeg tror på det stikk motsatte. Finn ut hva du selv har på hjertet, hvilket talent du har, og vis det fram. Enten i tekst, video eller foto. Du må ikke alltid være perfekt, bare du er relevant. Bransjen trenger folk som mener noe, vil noe og gir gass.

– Det kan føles som om alle kun rekrutterer 25-åringer med SoMe-kontroll og TikTok-hjerne, men jeg tror også på rutine. De erfarne hestene må oppdatere seg på verktøy og tempo, men de eldre kjenner ofte det journalistiske håndverket best. Og det er fortsatt verdt mye, enn så lenge.