Vi ønsker et godt og ryddig forhold til alle journalister som tar kontakt. Men du får ikke alltid svaret du vil ha

• OLE BERTHELSEN, kommunikasjonssjef i Olje- og energidepartementet. Svarer på kronikk fra Lars Taraldsen.

Redaktør Lars Taraldsen skriver i Medier24 om sin opplevelse av pressebehandlingen til departementene, og særlig Olje- og energidepartementet (OED).

Noe av kritikken er betimelig. To ukers ventetid på svar er selvfølgelig altfor lenge. Heldigvis hører det til unntakene.

Det å hevde at det er en ukultur i departementet er likevel å ta kritikken for langt, og vitner om en manglende forståelse av rollen og oppgavene til et departement.

OED ønsker et godt og ryddig forhold til alle journalister som tar kontakt, og svare på alle spørsmål vi får så raskt og utfyllende som mulig.  Men fremfor alt er vi opptatt- og avhengig av å svare korrekt.

Taraldsen vet veldig godt at en ansatt i kommunikasjonsavdelingen eller fagavdelingene ofte ikke kan svare over bordet på spørsmål som kan være både politiske eller markedssensitive, eller som berører pågående saksbehandling. Det bør heller ikke en politiker gjøre uten å ta nødvendig forbehold.

Så til Taraldsens tre observasjoner:

For det første: Statsråden og resten av politisk ledelse er travle mennesker. At vi forbeholder oss retten til finne egnet tid til intervjuer eller velger å svare skriftlig, er noe vi gjør av nødvendighet.

For det andre: spørsmål som for journalisten virker "enkle" er ikke nødvendigvis så enkle å svare på. Det kan være hensyn vi må ta i våre svar som journalisten ikke er kjent med.

Vi ber derfor som hovedregel om spørsmål skriftlig når noen tar kontakt, slik at vi er sikre på hva vi faktisk svarer på og at spørsmålene blir besvart på en forsvarlig måte.

En typisk gjenganger er spørsmål knyttet til Equinor (tidligere Statoil). Noen ganger handler spørsmålene om statens rolle som største eier i selskapet, andre ganger om OEDs rolle som regulator i saker som angår Equinor.

Ofte skiller ikke journalisten som spør mellom de to rollene. Men det må vi gjøre.

Det er selvfølgelig fullt mulig å stille oppfølgingsspørsmål også på skriftlige svar. Men det er ingen garanti for at journalisten får det svaret hun eller han ønsker seg. 

For det tredje: Jeg er enig i at det noen ganger har tatt for lang tid å få svar på spørsmål. Men det har helt andre årsaker enn at kommunikasjonsenheten trenerer svar, slik Taraldsen hevder.

Ofte er flere personer i ulike avdelinger involvert. De har mange andre gjøremål i løpet av dagen.

Sammen med politisk ledelse har de ansvaret for at departementet legger til rette en samordnet og helhetlig energipolitikk.

I OED er det rundt 160 ansatte. Det kan vanskelig hevdes å være mange sammenlignet med oppgavene vi er satt til å løse. Noen ganger tar tid å få utarbeidet de svarene vi kan gi, selv om vi gjerne skulle besvart dem tidligere.

Til slutt slår jeg inn en dør som Taraldsen har åpnet på gløtt for meg.

Statsråden og andre politikere er ofte til stede på konferanser og tilstelninger hvor pressen er hjertelig velkommen. Gjerne flere ganger i uken. Det er sjelden eller aldri de ikke tar seg tid til å snakke med journalistene som er der.

Når vi kontakter media i forkant av slike arrangementer, er ofte responsen lunken. Vi har selvfølgelig forståelse for at journalistene i en travel hverdag må prioritere, og at det er blanke nyheter som gjelder.

Men å hevde at det er vanskelig å få en statsråd i tale er feil.

Vi som jobber i forvaltningen har et ansvar for å spre kunnskap om hva myndighetene gjør. Det er et ansvar vi tar på alvor.

Uten mediene ville jobben vært mye vanskeligere. Derfor ønsker vi å ha et godt forhold til dem.

Så får vi leve med at svarene ikke alltid lever opp til forventningene.