Per Olav Ødegård: – Det var jo på mange måter den mørkeste og mest krevende dagen på jobb

Knappe to døgn etter utenrikskommentator Per Olav Ødegård hadde siste vakt i VG, angrep USA Iran.

– Da føltes det veldig rart ikke å være på jobb for å skrive og kommentere det, sier han til Medier24.

Samtidig tror han det er vanskelig å finne et ideelt tidspunkt å gå av med pensjon på.

– Og så er det jo ikke sånn at man skrur av knappene og ikke lenger interesserer seg eller bryr seg den dagen man slutter.

70 år er pensjonsalderen i Schibsted, og Ødegård fyller år i august. Han har lenge vært forberedt på å gå over i pensjonistenes rekker.

Han beskriver det siste tiåret som et med større faglige omveltninger enn de 20 første. Han har jobbet mer med podkast og TV, i tillegg til å få skrive kommentarartikler.

– Arbeidsoppgavene har blitt mer varierte. For meg har det vært gode år på mange måter. 

Må bevare faget

VG har det siste halvannet året vært gjennom to nedbemanninger og omorganiseringer.

– Jeg har vært med såpass lenge nå at jeg har opplevd mange runder med nedbemanninger og tilbud om sluttpakker, sier han.

For hans del har han aldri ønsket det – og han har heller ikke følt noe press på å måtte ta en. 

– Det er jo smertefulle prosesser å gå gjennom for en organisasjon. Det har ikke påvirker meg personlig i så stor grad, men jeg ser jo hvordan det har påvirket organisasjonen. Jeg er spent på hvordan fortsettelsen blir.

Ødegård håper avisen fortsatt klarer å være stedet der folk går først for å finne nyheter. Samtidig som man er sterke på breaking, må man ikke glemme helheten, mener han:

– Jeg tror på verdien av sterke fagmiljø i redaksjonene. At du må opprettholde kunnskap og erfaring over tid. 

Den mørkeste dagen

Ødegård startet i VG i 1988, etter å ha jobbet i Vårt Land.

Siden da har han vært både reporter, korrespondent i USA, utenrikssjef og nå sist utenrikskommentator.

– De sterkeste inntrykkene er jo selvfølgelig fra enkeltdager, enkeltepisoder, hendelser der jeg har vært øyenvitne og vært en del av.

11. september 2001 bodde han og jobbet i New York.

Han var også VGs utsendte på Hotel Serena i Kabul i 2008 da et terrorangrep fant sted. Dagbladet-kollega Carsten Thomassen døde etter å ha blitt skutt. 

Blant annet Ødegård bidro med førstehjelp, og Ødegård synes det er rart å tenke på at han var en del av målet.

– Det er jo et sånt inntrykk som jeg alltid vil huske, og det var jo på mange måter den mørkeste og mest krevende dagen på jobb.

Debrifing har vært viktig for ham. Med kolleger både fra eget og andre mediehus. Og han har en egen tanke han fokuserer på:

– Når inntrykkene ble voldsomme, sterke og umulig å ikke bli påvirket av, fokuserte jeg på at jeg var der for å rapportere, for å skrive, for å fortelle en historie.

Bransje i forandring

Selv om VG-kortet er levert inn, tror ikke Ødegård han kommer til å koble helt av.

– Er du egentlig på jobbjakt?

– Ikke aktivt. Foreløpig har jeg tatt meg en lang sommerferie. Jeg er ikke på jobbjakt i den forstand at jeg skal jobbe fulltid et sted, men jeg håper erfaringen jeg har kan brukes i andre sammenhenger.

Vi lever i en tid hvor redaktørstyrte medier er viktigere enn noen gang og hvor vi aktivt må verne om posisjonen mediene har i dag, tror han.

Ødegård mener mediebildet er blitt mer uoversiktlig enn det var da han startet sin karriere, og synes det er vanskelig å gi gode råd til kommende journalister.

– Jeg ser en bransje som er i veldig stor forandring. Jeg tror i alle fall at man må være veldig innstilt på at dette er et yrke som er i konstant forandring.