BERGENS TIDENDEs journalister Eystein Røssum og Frøy Gudbrandsen presenterte sitt Asylbarna-prosjekt på SKUP. Og fortalte blant annet om motstanden fra Justisdepartementet og politiets etater. (Bilde: )

«Hei VG og NRK, det er regjeringa her! Skriv noe dritt om BT eller Aftenposten? Kom på pressebrief, de vet ikke om den :-)»

KOMMENTAR: Pressen får kanskje de motspillerne vi fortjener. Når noen av våre spillere går i angrep for det andre laget.

SKUP-konferansen ble en demonstrasjon av at det fortsatt gjøres mye fantastisk god journalistikk i dette landet. Det ble også en ikke like fantastisk demonstrasjon av hvor vanskelig arbeidsforholdene i den offentlige forvaltning noen ganger er.

Omtrent som å svømme i et motstrøms basseng på badeland; du skal gidde å jobbe hardt for å komme helt rundt.

Men det er fortsatt journalister som gidder.

Heldigvis.

Som SKUP-vinner Kristoffer Egeberg. BTs Asylbarna-journalister og kommentatorer. Og Aftenpostens teknologiske undersøkende journalister som har avslørt det som høyst sannssynlig trolig vil komme til å vise seg en eller annen gang å være en eller annen form for mobilovervåkning.

Mediebloggen

SKUPs JURYLEDER OG tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen påpekte i sin blogg (som også er en spalte i Norges andre største papiravis VG) at det i cirka 40 av rapportene fortelles om massiv motstand fra kommunal og statlig forvaltning, eller manglende tilgjengelighet til informasjon.

- Hvordan er det mulig i et år hvor vi feiret den norske Grunnlovens jubileum?, spør Olufsen.

Dette følger i samme tråd som en rekke saker på Medier24 og andre medier de seneste ukene, om eksklusive avtaler, ulovlige avslag på innsynsbegjæringer og intervjuer som nå foregår kun på e-post.

MEN I KJØLVANNET av en slik selvforherligende feiring og helg på vår prinsipielle høye hest, bør kanskje pressen også gå litt i seg selv.

Punkt 1.4 i Vær Varsom-plakaten lyder som kjent som følger:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Den andre setningen i det punktet er det ikke ofte vi følger.

Når pressen skriver om seg selv, er det ofte en av to type saker: 

Enten

A) jubel for en statistikk vi kan bruke til å markedsføre vår egen fortreffelighet, eller

B) kampanjejournalistikk for å bedre de økonomiske rammevilkårene fra det offentlige.

Et av få unntak er den anonyme bloggeren Doremus Schafer, som kommer med mye god mediekritkk. Men som det - berettiget eller ei - bare blir debatt om anonymiteten til. I stedet for at bransjen lærer og tar oppfordringen om å bli både mer nøye og mer selvkritiske.

Og siden vi skulle ha det gøy sammen på festene i helga, var det et moment som ikke ble snakket særlig mye om på SKUP:

At vi til en viss grad får vi de motspillerne vi fortjener. I hvert fall når våre egne spillere blir med i angrep for det andre laget.

FOR I METODERAPPORTER, presentasjoner og historier fra et eller annet sted mellom baren og 5. etasje, fortelles det også en historie om hvordan pressen er med på å motarbeide det frie og sanne ord.

Om hvordan Justisdepartmentet og underliggende etater prøver å latterliggjøre og undergrave Bergens Tidendes journalistikk. Ved å kritisere dem høylytt, gjerne på en pressebrief som Bergens Tidende ikke blir invitert til. Men som de andre nasjonale mediene gladelig stiller opp på, for å komme seg «inn i saken». 

Om hvordan det samme departement og ikke minst offentlige etater prøver å spre et inntrykk av at Aftenpostens journalister nærmest er 14-åringer uten datakompetanse.

Og om så videre og videre. Jeg frykter lista kan bli mye lengre.

MISFORSTÅ MEG RETT, i pressens ansvar for å sette et kritisk søkelys på oss selv, inkluderer det selvsagt også et kritisk søkelys på den kritiske journalistikken.

Men slik man skal være varsom overfor kritikk som er anonym (jmf nevnte anonyme Doremus), skal man være minst like varsom overfor kritikk som kommer i posten med tydelig avsender, frimerke og motivasjon.

Sagt på en annen måte: Når du ser hva hvor dritten kommer fra (og hvorfor), bør du tenke på om det er din jobb å smøre den tynt utover videre.

Som når Justisdepartementet inviterer til en hemmelig pressebrief i stedet for å svare på spørsmålene BT faktisk har sendt dem etter lang tids arbeid.

Og det dukker opp sterke påstander i beste sendetid fra Akersgata og Marienlyst om at bergenserne er tullete.

DET ER DE JO forsåvidt, men det er en annen sak.

I dette tilfellet har de jo hatt helt rett hele veien.

Jeg tror den som skal kritisere BT for noe i Asylbarna-saken, skal jobbe hardt. Det måtte i så fall være at de tross alt har vært for snille med Anundsen og hans menn. Ikke minst med tanke på behandlingen avisa har fått tilbake.

Behandling? Er det ikke lov og betimelig å angripe når man blir angrepet? Sånn er det jo på TV!

Men dette er ikke House of Cards. Det er offentlige, norske myndigheter. Med regjeringspolitikere utgått av et folkevalgt storting.

Og det offentlige Norge er ikke et privat firma eller PR-byrå. Det er et demokrati, en rettsstat og en offentlig forvaltning. Som forvalter våre penger og styrer etter våre verdier.

OG NÅR DENNE offentlige forvaltningen begynner å spille spill og spinn og drittpakker på nivå med Raymond Tusk i House of Cards, så bør ikke resten av pressen hoppe på.

Vi setter oss gjerne høyt på vår hest når det er enkelt og bekvemt:

Når vi skal kritisere anonyme spaltister vi har lyst til å vite navnet på. Når er samlet til fest og skal dele ut priser til minst halvparten av deltakerne.

Eller når vi virkelig slår på stortromma, og for eksempel gjør opprør mot tullete fotokontrakter på overdådige musikkstjerners playback-konserter på Telenor Arena.

Da er det lett å være presseetisk, prinsipiell og JeSuisYtringsfrihet.

Men det må da ærlig talt være langt viktigere å slå på prinsipp-motoren når vi snakker om, ja, for eksempel 80 asylbarn som er sendt ut av landet, i strid med det som skulle vært gjeldende norsk forskrift?

DRITTPAKKER MÅ MAN selvsagt alltid vurdere, både i form, innhold, avsender og motiv.

Og jeg håper pressen bestemmer seg for å gjøre det også når drittpakken kommer mot våre brødre og søstre i bransjen. Særlig når det er mot noen som er i ferd med å avsløre den største politiske og menneskerettslige skandalen i Norge på ganske lenge.

Neste gang - spør heller departementet eller spinndoktoren om hva som er bakgrunnen for storyen. Ring sjefredaktøren i det andre mediet og spør hva de synes. Og bidra til å klistre den rampen av en rådgiver eller kommunikasjonssjef som prøver å tildekke sjefens fanteri, enda hardere fast på tavla.

I stedet for å bli Anders Anundsens naive marionetter. Det er i hvert fall ikke særlig Charlie. Eller noe å skryte om i en metoderapport.

Til toppen