Anonymitet som gapestokk

Tidligere denne måneden hadde flere medier (NRK, TV 2, Aftenposten og Khrono) oppslag om en mann som er blitt dømt for seksuelle overgrep mot sin datter. Mannen ble omtalt som psykolog og professor. Saken har en nyhetsverdi blant annet fordi slike personer har høye, betrodde stillinger i vårt samfunn. Befolkningens tillit til profesjonsutøvere gjør det til et journalistisk ansvar å formidle at sanksjonssystemene er på plass og vil gripe inn, også overfor de høye herrer. 

Mediene som slo opp saken har slik sett oppfylt sitt journalistiske samfunnsmandat. Imidlertid har mediene i denne saken lagt til opplysninger som etter mitt syn går langt utover det saklige og nøkterne. Selv om det kan være vanskelig å bedømme hva som er «saklig og nøkternt», må likevel kontekst tas med i betraktningen. I dette tilfellet er det snakk om et svært lite fagmiljø i et lite land. Med noen få opplysninger gitt fra mediene, tok det ikke mange minuttene før den skyldige ble «identifisert» og sjokkbølgen skylte inn i vår lille krets. 

I egenskap av å være sjefredaktør for Tidsskrift for Norsk psykologforening, mottok jeg henvendelser fra medlemmer av vårt fagmiljø. De reagerte på at professoren i praksis ble hengt ut i offentligheten. Mediene kunne like gjerne ha oppgitt fullt navn og adresse, var det flere som sa. De henvendte seg til meg fordi den mistenkte professor er en svært anerkjent, raus og kjær kollega. Jeg ble bedt om å hjelpe med en klage til PFU. Da jeg satte meg inn i saken oppdaget jeg til min overraskelse at medienes samlede beskrivelse av mannen ledet fram til en uunngåelig – men uriktig – konklusjon om hvem han er. 

Anerkjent – ifølge hvem?

TV2 omtalte mannen som «professor», mens samtlige av de andre mediene opplyste at den dømte mannen var psykolog. De meldte også at han hadde arbeidet som sakkyndig. Antallet mannlige psykologer som har gjort arbeid som sakkyndig er så stort at det ikke gir rom for spekulasjoner. NRKs henvisning til at mannen har drevet forskning, snevrer heller ikke inn antall mulige mistenkte i nevneverdig grad. 

Derimot melder TV2 at mannen er «en anerkjent forsker». Jeg skulle like å vite hvilket grunnlag TV2 har for å skildre hans status slik. Journalister er altfor slepphendte med å dele ut slike anerkjennelser. Ofte er det kanskje bare en uskyldig fremhevelse av fagfolks kompetanse, men i dette tilfellet medfører begrepsbruken at antallet mulige kandidater snevres inn til et minimalt fåtall. Særlig dersom feltet det er snakk om, er som NRK hevder – «avhør av barn, troverdighetsvurderinger og falske minner». 

Status på syltynt grunnlag

I min redaksjon kan ingen betraktes som «en anerkjent forsker» på sitt felt uten minimum å ha publisert vitenskapelige artikler på det aktuelle fagområdet. Psykologer og psykologsakkyndige har et bredt kompetanseområde hvor grunnleggende kunnskaper om svært mange emner inngår. Å bli «anerkjent» innebærer å ha dedikert seg, over mange år, i egenskap av underviser, veileder og forsker på et avgrenset felt. At noen er eller har vært fornøyd med arbeidet en psykolog har gjort, eller psykologen anser seg selv som en ekspert, er ikke tilstrekkelig for en slik opphøying. 

Jeg har tillit til mediene og stilte først ingen spørsmålstegn ved fremstillingen. Jeg lot meg følgelig overbevise om at nettopp denne anerkjente professoren, var dømt for svært alvorlige forhold. 

Informasjon langt utover det forsvarlige

Kanskje skyldtes min overbevisning at jeg først leste om saken i Khrono, som jeg leser hyppig og verdsetter høyt. Her gikk journalisten etter min mening langt utover en nøktern informasjonsformidling om den dømtes status som pensjonert psykologiprofessor og dommens utfall. Det ble tegnet en historie om en patriark som har holdt familien gående på eggeskall, som har et alkoholproblem og som forsøkte å vri seg unna ved å ta i bruk sin status som ekspert på sakkyndighet og falske minner. 

I tillegg får vi vite en del om den forgrepne datter, om hennes helsestatus som barn, familieforhold, diagnose som voksen og opplysninger om utdanning – og yrkesstatus. TV2 opplyser om hvilken spesifikk tingrett saken ble behandlet og den dømtes alder. Jeg mener informasjonen ikke bare er egnet til å identifisere datteren i saken, men feilaktig kaste omgivelsenes søkelys på andre kvinner som kan passe beskrivelsen. Det er etter mitt syn uansvarlig og presseetisk svært problematisk. 

Feil mann

Medienes dekning av saken, fikk meg til å stoppe opp litt. Jeg fikk brakt på det rene at personen som mange i vår lille krets nå oppfatter som en dømt overgriper, er uskyldig. Med hjelp av mediene har vi altså identifisert feil person. 

Jeg vet ikke hvordan PFU behandler klager fra personer som i realiteten ikke er blitt omtalt av mediene. Men i Vær Varsom-plakatens 4.1 heter det «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Punktet etterfølges av 4.2 «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er en kommentar». Når mediene tilsynelatende gjør en kobling mellom det mannen prøvde å forsvare seg med under rettssaken (at datteren hadde falske minner) og mannens ekspertiseområde, ble vi i praksis presentert for den dømtes identitet. Bare at vi tok feil. Vi kan ikke lese ut fra saken hvilke faktiske opplysninger mediene har om hans professorstatus eller ekspertiseområde. 

Vi vet ikke noe om hva den omtalte dømte har forsket på, selv om medienes formidling går i retning av vitnepsykologi. Mediene har ikke redegjort for hvorfor de har valgt å påstå at han er anerkjent.

Ingen beskyttelse

Jeg har full forståelse for at saken omtales og at relevante opplysninger formidles til allmennheten. Det er relevant dersom en psykolog og professor dømmes for seksuelle overgrep mot sin datter. De andre opplysningene som enkelte medier ukritisk går ut med, fremstår for meg som klikkagn. Men hva verre er: de har gitt grobunn til å trekke en god og verdifull kollega inn i en sak hvor han ikke hører hjemme. Det er en alvorlig situasjon. Å feilaktig bli identifisert som overgriper (eller offer) på grunn av medienes lemfeldige utdeling av meritter, etterlater ingen mulighet til å forsvare seg. 

Mediene i Norge bør gjøre grundige vurderinger når det gjelder omtale og fremstilling av fagpersoner – også de straffedømte – i det offentlige rom. 

Skaden som nå har skjedd kan ikke rettes opp, men kan forhåpentligvis unngås i framtiden ved at personvernet ivaretas med anonymisering skjer mer informert av kontekst når mediene omtaler fagpersoner i et svært lite fagmiljø.———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.