Jeg liker ikke hjemme­kontor. Er jeg narsissist?

Teksten ble først publisert i kode24s nyhetsbrev.

Det er en kjent strategi for ledere med narsissistiske trekk å ville ha folk på kontoret. De ser hjemmekontor som en trussel mot egen autoritet og beundring. De vil bli tilbedt ved kontorets alter.

Da Wharton-professor Adam Grant, en av verdens mest kjente organisasjonspsykologer, skrev dette i New York Times, basert på ny forskning, hadde det stoppeffekt. 

Blodtrykket mitt steg. 

Er det egoet mitt som gjør at jeg vil samle flokken?

Studien har møtt kritikk fra norsk hold.

– Det kan jo være helt legitime grunner til at ledere ønsker ansatte tilbake på kontoret, for eksempel at virksomheten trenger det, påpeker Hans Christoffer Aargaard Terjesen, som forsker på ledelse ved OsloMet, til forskning.no.

Takk! 

For det siste vi trenger nå, er at debatten om hjemmekontor sporer av til å handle om personlighet, når den egentlig handler om god ledelse og hvordan vi bygger de beste arbeidsfellesskapene.

Vi må snakke mer om verdien av at flinke mennesker møtes og samarbeider.

Produktiviteten steg

Jeg kan fortsatt kjenne fortvilelsen fra marsdagen i 2020 da Norge stengte ned for å hindre spredning av koronaviruset. 

Jeg jobbet som redaksjonssjef i Dagbladet og var vant til pulsen og energien på nyhetsdesken. 

Plutselig ble alle sendt hjem. Nyhetsoperasjonen skulle fjernstyres. Vi var bare en liten kjerne som fikk dispensasjon til å møte på kontoret.

Vi fryktet katastrofe.

Den kom aldri.

For produktiviteten steg! 

Så gikk det noen måneder og all skjerm- og alenetiden begynte å tære på. Energien, kreativiteten og relasjonene ble skadelidende.

Journalistikken klarte seg godt. Lederrollen ble mer kompleks.

Mindre stress

Jeg slet med å leve opp til mine egne idealer for hva som er god ledelse. Lederen som ser hver enkelt. Som skaper trygghet og engasjement på reisen mot felles mål. Som er tydelig på retning, men gir andre autonomi. 

Det ble også vanskelig å skape gode idéprosesser og gjennomføre organisatoriske endringer.

Etter pandemien kom forskningen. Den bekreftet nedsidene, men også alle fordelene med hjemmekontor: høyere produktivitet, mindre stress og større fleksibilitet.

For mange ble det lettere å kombinere jobb og familieliv. 

Noen fikk en arbeidshverdag som passet dem bedre enn liv og røre i åpne kontorlandskap.

Motstanden mot å komme tilbake ble sterk mange steder.

Fra prat til resultat

Siden har jeg ofte følt at hjemmekontor-debatten har vært for sorthvitt, også i kode24s spalter. 

Hvor vi jobber er i for stor grad et spørsmål om individuell frihet, og i for liten grad et spørsmål om hvordan vi sammen bygger sterke lag.

Da jeg studerte organisasjon og ledelse ved NTNU tidlig på 2010-tallet, sto Gunnar Ekmans bok «Fra prat til resultat» på pensum. 

Budskapet var enkelt: Lederen må være til stede og ta del i småpraten ved kaffemaskinen. Det er ikke støy, men en viktig arena for å forstå arbeidet, bygge relasjoner og tillit. 

Nå har budskapet druknet i forherligelsen av å kunne jobbe i fred hjemme. 

Men å jobbe i kunnskapsbaserte yrker handler om mer enn å jobbe uforstyrret i produksjon. Vi er også problemløsere i fellesskap med andre, med kolleger og ledere, gjerne i kryssfunksjonelle team.

Framtidas leirbål

Vi står midt i en KI-revolusjon. Jo flere rutineoppgaver teknologien overtar, desto større blir verdien av det som bare mennesker kan skape sammen.

Evolusjonspsykologen Robin Dunbar ved University of Oxford har vist hvor viktig ansikt-til-ansikt-interaksjon er for tillit, samarbeid og gruppedannelse. 

Fysiske møter må faktisk til for å bygge sterke lag.

Mennesker har samlet seg rundt leirbålet i tusenvis av år. Ikke bare for varme, men for å fortelle historier, lære av hverandre og løse problemer.

Kontoret er ikke et alter der narsissistiske ledere skal tilbes.

Kanskje kontoret er KI-alderens leirbål? 

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.