Kan mediene være litt mer sånn som René og Jonas neste juni?

Det er juni, og som hvert år er det duket for en runde med kommentarer om pride, kjønn og «hvor langt skal vi egentlig gå» og «det må være lov å stille spørsmål rundt». Aftenposten har på kort tid latt tre av sine egne; Synnøve Vereide Trampe, Kjetil Rolness og nå Frank Rossavik, skrive kritisk om T-en i LHBT+-forkortelsen som representerer kjønns- og seksualitetsmangfold. Altså på ulike måter kritisk til det som omfavner rundt 0,5 prosentene av Norges befolkning som er transpersoner. Altså den gruppen som er mer utsatt for diskriminering, trakassering, psykisk uhelse og selvmord enn noen andre i samfunnet vårt. Samtidig, i Fredrikstad og Trondheim, gjorde sjefredaktør René Svendsen og kommentator Jonas Skybakmoen noe ganske annet.

Fortjener honnør

Fredriksstad Blad publiserte nylig et portrettintervju med en 24-årig Fredrikstad-mann som forteller om hvordan fordomsfrie lærere ga ham mot til å vise hvem han var som 15-åring, en gutt født i jentekropp. I stedet for å åpne for det forutsigbare kommentarfeltet, valgte sjefredaktør René Svendsen å stenge det, med denne begrunnelsen:

«Fredriksstad Blad ønsker en saklig og konstruktiv debatt. Erfaring viser at diskusjoner om kjønnsidentitet og transpersoner, avsporer i opphetede, usaklige og personfokuserte angrep. Vi vurderer det slik at debatten rundt dette temaet i dag ikke tilføres nye eller ukjente argumenter. For å verne om intervjuobjektet og sikre at kommentarfeltet vårt ikke forsøples av hets, har vi valgt å holde det stengt i denne saken.»

Det er presis, redaksjonell logikk: et navngitt, sårbart intervjuobjekt, en velkjent risiko for hets, og en åpen erkjennelse av at debatten ikke tilføres noe nytt. Svendsen fortjener honnør for det.

«Slutt da»

Reaksjonene på Facebook-posten hans var også talende. Over 300 reaksjoner, og kommentarfeltet fylles av folk som blant annet skriver at de er takknemlige for valget. En profil med regnbuesymbol skriver at hun ikke tør å delta i samfunnsdebatten og flere skriver at det blir bare verre og verre. 

Dette er ikke abstrakt. Det er den dokumenterte, levde belastningen ved å være gjenstand for en debatt som gjentas, år etter år, og som får hjelp av ledende skribenter i Aftenposten.

Det er også akkumuleringen, ikke bare den enkelte teksten, som skaper belastningen. Og det er nettopp denne refleksjoner Svendsen gjorde seg. Som han selv skriver i egen Facebook-post: «Det er nok nå». Dette påpeker også kommentator Jonas Skybakmoen i Adresseavisen. Med tittelen «Slutt da», ramser også Skybakmoen opp angrepene på Pride, regnbueflagget og transpersoner.

Vi har hatt mange ulike runder med sånn halvveis journalistfaglig debatt rundt overbelastning av medietrykk. Senest med Thorbjørn Jagland, Mona Juul, Terje Rød-Larsen og Marius Borg Høiby. Flere har tatt livet sitt, eller forsøkt, i forbindelse med mediebelastning. Men vi vet lite om hvordan akkumulert mediekritikk, inkludert fra redaktører og kommentatorer selv, kan virke inn på for eksempel en bitte liten minoritet. Men det hører til etikken vår. Vær Varsom-plakatens punkt 1.5 sier at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Det inkluderer mediene selv. Prinsippet bak punktet kan leses som et vern av for eksempel en gruppe mot belastning den ikke kan velge seg ut av. 

Opinionsledere

En redaksjon kan oppfylle VVP 1.5 i hver enkelt sak og likevel bidra til akkurat en akkumulert type utmattende og gjentatte eksponering hvis mediene ikke også vurderer mønsteret den selv skaper over tid. Denne vurderingen er underbelyst, og behovet tydeliggjort av Aftenpostens kommentarer de siste ukene. Det handler dessuten ikke bare om hvilke tekster som publiseres, det handler om hvem skribentene er; nemlig Aftenpostens egne ansatte kommentatorer og spaltister. Disse er på mange måter opinionsledere. Kommentarene deres er oftest blant de mest leste, også kanskje særlig når de handler om transtematikk.

Aftenposten og andre redaksjoner må vurdere det samlede trykket dere på kort tid lar samme lille gruppe bli utsatt for. Tilfører meningsjournalistikken deres noe nytt, eller gjentar dere bare noe som angriper en minoritet og legitimerer hets og hat? Hva er i så fall motivet for å publisere? Det er et spørsmål redaksjoner bør stille seg selv også når dere planlegger kommentarkalenderen sin og rydder i kommentarfeltene i neste juni, og ja, selvfølgelig ellers også. Om sjefredaktør eller debattredaktør i Aftenposten svarer på dette innlegget, så vil de kanskje svare noe i retning av at «jammen, vi lar transaktivistene få spalteplass også». Hvis det skjer, så kan jeg allerede her svare at da har dere nok misset poenget med å være redaktører i tråd med punkt 1.5.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.