Sitter på mer skurke-stoff enn Aftenposten kan publisere: – Det har skjedd at jeg føler meg veldig maktesløs

Det å sitte med mer stoff om kriminelle handlinger enn man kan publisere, var en utfordring Aftenposten møtte i arbeidet med «Arbeidetslivets skurker og deres ofre».

I metoderapporten til SKUP tar de opp problemet. Hovedverneombud Gunnar Thorenfeldt løftet temaet opp til ledelsen etter de var ferdig med publisering, men likevel hadde informasjon om kriminelle personer som de ikke publiserte.

– Jeg kaller på spøk metoderapporten for en «havarirapport». For den viser hvor vanskelig slike prosjekter kan være, sier Gunnar Thorenfeldt til Medier24.

I rapporten skriver Thorenfeldt:

«Aftenposten jobber nå med å etablere bedre rutiner for dette, og Aftenposten er nå i gang med å lage et rammeverk og skrive risikovurderinger når det gjelder disse spørsmålene.»

– Vårt mål har alltid vært å identifisere flest mulig skurker, og bruke den makten man har i media. Og både jeg og Vegard Venli som jobbet med dette mener at det er noen blindsoner og umodenhet i presseetikken.

– Du kan også se på denne metoderapporten som en kjærlighetserklæring til Vegard Venli. Vår faglige romanse er jo ingen hemmelighet, og norsk media ville vært fattigere uten sånne som ham.

«Guds advokat»

Thorenfeldt peker på det han mener er motstykket til «djevelens advokat», som ofte brukes i gravejournalistikk, det å se på hva som taler imot en publisering.

– Men jeg mener vi snakker for lite om «Guds advokat». Altså se på hvorfor ting bør publiseres. Jeg mener vi diskuterer for lite hva det vil si å ikke publisere noe.

«Guds advokat» er historisk en betegnelse på personen i den katolske kirke som fremmet argumenter for en kanonisering, ofte i motsetning til «djevelens advokat» som talte imot. I overført betydning brukes det om en som forsvarer et trosstandpunkt. 

– Du får vite om mye kriminalitet og overgrep i arbeid med slike saker. Hvordan skal du håndtere det etisk? Det mener jeg presseetikken diskuterer for lite.

– Tar avgjørelser basert på magefølelsen

Marie Reitan fra SUJO var inne som praktikant i Aftenposten, og tok del i prosjektet og utfordringene teamet sto i med å ikke gå ut med all informasjonen de hadde.

Det endte med masteroppgaven «Journalistikken som ikke publiseres: Utnyttede sesongarbeidere, straffedømte tolker og epistemisk urettferdighet i journalistikken».

– Marie er et bevis på at neste generasjon med journalister er enda flinkere enn oss. Heldigvis. 

Thorenfeldt er veldig enig i hva som kommer fram i masteroppgaven.

– Jeg føler ofte at mange sjefer tar avgjørelser basert på magefølelsen. Og vi har reflektert en del hvordan de publisistiske valgene kan påvirke samfunnet negativt. Kanskje hadde det vært bedre å la være å se på slike tematikk, hvis vi ikke er villige til å ta den kampen med kilder og sårbare mennesker.

Har sendt inn over 30 SKUP-rapporter til sammen: Har aldri vunnet

– Maktesløs

Thorenfeldt mener problematikken «eksploderer» etter hvert som flere benytter seg av «stordata»-journalistikk, hvor man blir sittende med utrolig mye informasjon.

– Det har skjedd at jeg føler meg veldig maktesløs. For jeg kan ikke nødvendigvis dele det jeg har til overs med politiet. Og den sorgen med det har jeg levd med i 25 år. Det er ganske fælt noen ganger.

Samtidig er han klar på at det ikke finnes et svar med to streker under på hvordan man skal løse slike problemer.

– Men det er noe man må reflektere over som en redaksjon. Og jeg skjønner at man ikke kan ha en mal, men man må ha en form for risikovurdering eller refleksjon over hva du gjør i en slik situasjon.