Det er lagt ned blomster, bamser, hilsener og regnbueflagg i Oslo sentrum, der en person skjøt flere og drepte to mennesker i helgen.
Det er lagt ned blomster, bamser, hilsener og regnbueflagg i Oslo sentrum, der en person skjøt flere og drepte to mennesker i helgen.

MENINGER:

Er det presseetisk problematisk å kjempe mot å bli drept, banket opp og trakassert?

«Jeg er redaktør og jeg støtter Pride. Det syns jeg alle andre redaktører bør gjøre også.», skriver Aksel Kjær Vidnes.

Publisert Sist oppdatert

Norsk Redaktørforening er forelagt kritikken som kommer frem i dette innlegget, og svarer i et eget innlegg «Selvfølgelig kan skeive journalister dekke Pride».

I et debattinnlegg på Medier24 23. juni skriver Reidun Kjelling Nybø og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening tankevekkende om redaktørers og journalisters tilknytning til gode formål. De skriver at vi lett kan bli aktører i det godes tjeneste. Deres fremste eksempel er Pride.

Det er alltid interessant å ta opp de ubehagelige spørsmålene rundt grensene mellom den redaksjonelle friheten, presseetikken og involvering i politikk.

Etter den dramatiske skyteepisoden natt til 25. juni, der en mann er siktet for drap, drapsforsøk og terror etter å ha skutt inn i en folkemengde ved puben Per på hjørnet og homobaren London Pub, og Pride-paraden ble avlyst i frykt, ønsker jeg å stille et ubehagelig spørsmål tilbake:

Er det presseetisk problematisk å kjempe mot å bli drept, banket opp og trakassert?

Grunnen til at jeg spør så skarpt er egentlig at jeg ønsker å ta opp noen nyanser.

Nybø og Jensen skriver at det er problematisk hvis en journalist som skal dekke Pride, også ønsker å delta i arrangementet. Begrunnelsen er noe kamuflert, men det vises til at «Bak Pride står FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold…».

Ideen om at Pride er et ovenfra-og-ned-arrangement, der en politisk organisasjon drar i trådene og får titusener av skeive og støttespillere til å marsjere til støtte for det til enhver tid gjeldende politiske programmet til Fri, er en forestilling som mange liker å fremme. Som åpen homofil og redaktør opplever jeg det som litt skuffende at Redaktørforeningen også fremmer den forestillingen.

Nyansen er nemlig denne: Pride er en folkebevegelse for menneskerettigheter. For mange av oss som har måttet kjempe for få helt grunnleggende menneskerettigheter, handler det om å vise at vi finnes, at vi er likeverdige, at vi er mennesker, selv om vi velger å uttrykke oss slik eller slik.

De som går i paraden støtter ikke per definisjon Fri. Fri har 4100 medlemmer, paraden har hatt rundt 50.000 deltakere og mange ganger antallet tilskuere. Det er som om vi skulle ment at alle som går i 8. mars-tog støtter helhjertet opp om 8. mars-komiteen, eller at alle som går i 17. mai-tog er bokstavtro enig i grunnloven. Ingen problematiserer at journalister går i tog den 17. og dekker norsk samfunnsliv den 18.

Det er ikke på grunn av Fri vi går i gatene, som vel var tydelig ettermiddagen etter skyteepisoden i Oslo, da mange gikk i protest selv om paraden var avlyst. De som treffer venner i Oslo sentrum i pride-uken er ikke politiske aktører. De som sto utenfor London Pub natt til lørdag var ingen organisasjons påvirkningsagenter. Å koble deltakelse i Pride til en forestilling om at Pride er styrt av en politisk og etisk kompromitterende organisasjon, er det som gjør det presseetisk problematisk. Men dette er altså en falsk forestilling. Som VG-journalist Espen Moe Breivik skriver i Medier24: «Ingen enkeltorganisasjon eig verken markeringa eller symbolet.»

I min oppfatning er Pride grunnleggende sett et menneskerettighetsarrangement som springer ut av en kamp mot undertrykkelse. I tillegg er det en fest.

Folk og pressefolk går i paraden for å gjøre synlig for samfunnet at kjønnsmangfold fins og at vi ikke skammer oss. De drikker øl på pridearrangementer og homopuber fordi de er glade i øl og i å treffe venner og kjærester. Og for det risikerer de å bli trakassert, banket opp og skutt.

Å bli mistenkeliggjort og problematisert av Redaktørforeningen er sånn sett skeive pressefolks minste problem.

Vi vet ennå ikke sikkert hva som var motivasjonen til gjerningsmannen i Oslo, men ifølge VG vurderer Politiets sikkerhetstjeneste det som en ekstrem islamistisk terrorhandling. Dersom det viser seg at homohat var årsaken, er ikke hendelsen unik på noe vis. Vi som er homofile og skeive innenfor en av bokstavene i LHBTQI+-familien vet dette utmerket godt. Vi går på kulturarrangementer og på byen med frykt rett som det er.

Jeg mistenker selvsagt ikke Nybø og Jensen for å ha noen negative holdninger til skeive eller å ta lett på skeives opplevelser. Det understreker de med all tydelighet at de ikke gjør.

Og de har også rett i mye av det de skriver. Journalister og redaktører skal være forsiktige med hva slags saker de støtter og hva slags journalistikk de bedriver. De må ta hensyn til hvordan de blir oppfattet av publikum.

Men grensen kan ikke gå ved grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil advare mot å tro på forsøket fra pride-motstandere om å koble Pride til noe mer enn folks ønske om å leve i frihet. Ja, i det hele tatt å leve.

Pride, eller homofrigjøring som vi mer pedagogisk kalte det for noen år siden, handler om helt grunnleggende rett til liv og frihet, og det tenker jeg journalister og redaktører må få lov til å støtte. Jeg undrer meg jo litt over hvilket omdømmetap vi lider om vi støtter folks rett til å leve, elske og være fabelaktige, også når det angår oss personlig. Med mindre vi godtar forestillingene fra motstandere av skeives grunnleggende rettigheter, da.

Så, for å gjøre som Nybø og Jensen, har også jeg noen spørsmål redaksjoner, og Redaktørforeningen, kan bryne seg på:

  • Er det presseetisk problematisk å skrive om Pride og fortelle på Facebook at du er lei deg over at homofile er gjenstand for terroranslag?

  • Er det presseetisk problematisk å vise for verden at du er homofil i prideparaden dersom du også skriver om skeives rettigheter?

  • Er det presseetisk mer problematisk om en skeiv skriver om Pride enn om en heterofil skriver om Pride?

  • Er det i det hele tatt presseetisk problematisk å være skeiv?

Jeg sitter heller ikke med alle svarene, men jeg kommer gjerne ut av skapet med dette: Jeg er redaktør og jeg støtter Pride. Og det syns jeg alle andre redaktører bør gjøre også. Ikke fordi skeives rettigheter er viktigere enn andres, men nettopp fordi de er like viktige.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS