Algoritmen er en tabloidredaktør på speed

Anbefalingslogikk har ikke oppstått av seg selv eller i hodet på en programmerer. Det er skapt av redaktører, journalister og mediehusene selv. Det skjedde i kampen om oppmerksomhet, engasjement og salg. Algoritmer er tabloidjournalister på speed. Vi lærte opp dagens kunstige intelligens.

Begrepet «tabloid» stammer fra 1880-tallet, da legemiddelindustrien fant ut hvordan de kunne komprimere medisin til små, lettsvelgelige piller. I Norge fikk vi senere vår egen variant: Globoid. Det var et effektivt format for rask smertelindring. Men i 2014 ble Globoid fjernet fra hyllene. Bivirkningene var for store.

Pressen stjal i sin tid begrepet fordi metaforen var perfekt. Tabloidjournalistikken oppsto for å gjøre nyheter til «medisinsk konsentrat»: Lettsvelgelig, visuelt, emosjonelt og sterkt engasjerende. Det var en funksjonell metode for å selge aviser på gata til travle forbipasserende. Formatene ble mindre, titlene større og innholdet mer engasjerende.

Ferskere fisk

Men så skjedde det som ofte skjer: Funksjon ble til kultur. Tabloid journalistikk fikk en «egenverdi». Konflikt og engasjement ga klikk og trafikk, og ble dermed synonymt med kvalitet. Glemt var redaktørens opprinnelige funksjon: å redigere, forkorte og spisse innhold fordi trykkeriet og papiret satte begrensninger.

Vi har vent oss til at journalistikk er spissing, selv om vi ikke lenger står på gatehjørnet og selger papiraviser som trykkes én gang i døgnet. Vi gjør det av gammel vane – litt som vi gir lutefisk egenverdi lenge etter at fryseboksen gjorde konserveringsmetoden overflødig. Jeg elsker lutefisk, men det finnes ferskere, god fisk.

Mens pressefolk tviholder på tabloidkultur, har teknologigigantene bygget maskiner som rendyrker tabloid funksjon. Anbefalingsalgoritmene i TikTok, Meta og X er ikke annet enn redaktører på speed. De bryr seg ikke om kultur eller «Vær varsom-plakaten». De har kun ett mål: Optimalisering av tid og oppmerksomhet.

Problemet er at algoritmene gjør denne jobben uendelig mye bedre enn oss. KI sover ikke. KI krever ikke tariffavtale. KI analyserer brukervanene sekund for sekund, og korrigerer seg fortløpende for å vinne kampen om øyeblikket. Der VG måtte vinne leseren én gang om dagen, vinner algoritmen kampen om brukeren hvert eneste sekund.

Resultatet er en digital offentlighet der tabloidjournalistikk er tatt til sitt ytterste, logiske sluttpunkt: Maksimal følelse, maksimal konflikt, null friksjon.

Lysets hastighet

I denne virkeligheten forsøker norske redaksjoner å henge med. Vi kaster oss inn i endeløse omstillingsprosesser for å bli «mer effektive». Men la oss være ærlige: Redaktører og journalister krever regulert arbeidstid. Vi vil ha tid til en sunn frokost og levering i barnehagen.

Pressen kjemper en kamp mot maskiner som opererer med lysets hastighet. Det er et løp vi er dømt til å tape. Maskinene har lært av oss. Men hva har vi lært? Kanskje er det på tide å spørre seg om hva som er bivirkningene av journalistikken?

I det samiske samfunnet snakker vi hele tiden om betydningen av å sikre og styrke språket. Språk er kjempeviktig for at vi skal kunne snakke sammen – som folk, som nasjon og som fellesskap. For å styrke språket må vi nå ut med innhold folk faktisk velger. Vi sier at innhold som ikke engasjerer publikum, er verdiløst. Jeg har sagt det selv mange ganger. Og jeg mener det fortsatt.

Men maskinene gir oss skreddersydde ekkokamre og innhold som stimulerer den enkeltes endorfin-strøm. Journalistikk var ment å være annerledes. Journalistikken skulle fri oss fra religionens og samfunnets dogmer. Dens rolle var ment å være dannende, gi næring til kultur, fellesskap og åpne, demokratiske samfunn.

Pjatt og tidtrøyte

KI kan utvilsomt stimulere språk og mye annet. Et KI-drevet kjøleskap kan fort bli den eneste du kan snakke samisk med i hverdagen, ettersom også samer flytter til byer der nesten ingen andre snakker språket. Språkmodeller er fantastiske hjelpemidler og representerer muligheter ingen av oss drømte om. Men journalistikkens verdi må være det maskinene aldri kan bli: menneskelig.

Språk er viktig. Men når Google og Open AI tilbyr sine tjenester på våre språk, så er det fordi de konkurrerer om vår tid og vår oppmerksomhet og betalingsvilje. Journalistikken bør være noe annet. Journalistikkens fremste formål må være å gi oss noe vesentlig å snakke om. Noe som betyr noe for det fellesskapet vi ønsker å vedlikeholde - eller å skape for framtiden. Alt annet er pjatt, og tidtrøyte. Og det gjør maskinene bedre.

Så kanskje vi burde ta oss en pille og snakke om det: Hva er journalistikkens funksjon når maskinene allerede har vunnet kampen om vår oppmerksomhet?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Har laget nytt NRK-verktøy: – Gikk glipp av en del gull

Polaris Media vil lære av KI-avisa