Heidi Helene Sveen skriver at noen av vitnemålene i rettssaken gjorde stort inntrykk.
Foto: Canva / privat
MENINGER:
Ringvirkningene kan bli katastrofale for rettssikkerheten
«Først ble journalisten enstemmig dømt i Tingretten til fengsel i fire år. Deretter ble han enstemmig frikjent i lagmannsretten. Hvordan kunne det skje?», skriver Heidi Sveen.
Bevisvurderingen i saken mot journalisten som nylig ble frikjent for voldtekt i lagmannsretten er problematisk.
Først ble journalisten enstemmig dømt i Tingretten til fengsel i fire år. Deretter ble han enstemmig frikjent i lagmannsretten. Hvordan kunne det skje?
Svaret kan ligge i byttet av aktor.
I tingretten høsten 2022 lyktes aktor Asbjørg Lykkjen med å overbevise dommerne om den tiltaltes skyld. I dommen tegnes det et bilde av en tiltalt som unnlot å la seg avhøre av politiet, og som tilpasset sin forklaring etter hvert som han fikk mer informasjon om hva andre vitner har forklart.
To tilstedeværende vitner den aktuelle natten mente den fornærmede på et tidspunkt forut for hendelsen fremsto som «veldig, veldig full», og de kunne bekrefte at hun var på badet og kastet opp før hun trakk seg tilbake til soverommet der hendelsen skjedde.
Men det er vitnemålene til fire av den tiltaltes tidligere kolleger som virkelig gjør inntrykk på meg som leser. Samtlige kvinner beskriver erfaringer med den tiltalte som seksuelt pågående og grenseoverskridende. Den ene hendelsen ble av politiet ansett som så alvorlig at de vurderte om det skulle opprettes en egen sak. I lagmannsrettens dom er disse vitnemålene knapt nevnt, og dermed ikke vektlagt.
Den tiltalte har selv innrømmet å være del av en «upassende kultur» i mediehuset der han jobbet. Alkoholbruken skal ha vært av det svært liberale slaget, i tillegg til at «tafsing og sjekking» ikke var uvanlig. Men han bedyret at han aldri har gjort noe straffbart. Han innrømte også å ha hatt en fascinasjon for den fornærmede. Ifølge vitner kom denne fascinasjonen til uttrykk ved at han skal ha sagt at han ønsket å ha sex med henne.
De aller fleste strafferettssaker som føres i norske domstoler blir avgjort på grunnlag av indisier, såkalte indirekte bevis som må tolkes og veies før de enten legges vekk eller gis ulik grad av betydning. Ofte er det ulike vitnemål som utgjør hovedtyngden. Det gjelder så vel i drapssaker som i sedelighetssaker.
I lagmannsretten nylig var det aktor Irlin Irgens som førte saken, og det må ha kommet overraskende på samtlige da hun på rettssakens siste dag nedla påstand om frifinnelse før hun leverte en prosedyre som hørtes ut som den skulle vært tatt rett ut av munnen til forsvareren.
Denne vendingen skjer svært sjelden i norsk rett. Enda sjeldnere er det at rettens dommere motsetter seg å frikjenne når aktor prosederer på det. Ifølge aktor var det nye momenter som sammen med de øvrige bevisene tilsa at den tiltalte var uskyldig.
Men til forskjell fra Irlin Irgens, mente forsvarer Mette Yvonne Larsen at bevisbildet ikke hadde endret seg vesentlig fra behandlingen i tingretten. Larsen mente selvsagt at han ikke skulle vært dømt der heller.
Nytt i lagmannsretten var et sakkyndig ekspertvitne som fremla forskningsbasert teori om alkoholindusert hukommelsestap (blackout), og det er dette som virker å være det som snudde saken for aktor. To utfall var mulige, mente sakkyndig.
Den fornærmede kunne teoretisk sett ha hatt blackout. I denne tilstanden er det mulig å opptre bevisst og deltakende selv om promillen er høy. Det andre alternativet er at hun var slått ut av en kombinasjon av høy promille og søvn, og dermed ute av stand til å motsette seg handlingen.
Det finnes tegn man kan se etter, men det er likevel ikke mulig for en utenforstående å med sikkerhet se om en person er i blackout. Enhver utenforstående som i retrospekt skal fastslå en slik tilstand må gjøre det basert på teorier og spekulasjoner. Det gjelder også sakkyndige ekspertvitner.
En rent teoretisk tvil skal ikke føre til frifinnelse, ettersom teoretisk tvil kan konstrueres i nær sagt alle saker. En vanlig rettsnorm tilsier derfor at enhver tvil må ha fundament i det øvrige bevisbildet.
En liten tilleggsbemerkning fra sakkyndig kan være det som gjorde utslaget i denne saken. Han viste til at den fornærmede hadde huller i hukommelsen også fra andre tidspunkt på kvelden, og at dette økte sannsynligheten for at hun hadde hatt blackout. Her kunne man sett for seg at aktor argumenterte for at hullene ikke skyldtes blackout, men helt vanlig svikt i hukommelsen som vi alle opplever, enten vi er påvirket av alkohol eller ei, og deretter latt det være opp til dommerne å vurdere om bevisene holdt til domfellelse. Istedenfor gikk aktor til det sjeldne skrittet å ta tiltalte i forsvar.
Tingretten og lagmannsretten er enige om at den fornærmede må ha hatt svært høy promille på tidspunktet for hendelsen, men de har diametralt motsatte oppfatninger om hva den høye promillen har hatt å si for den fornærmedes tilstand.
De fleste av oss har erfart at hukommelsen svekkes selv etter mindre inntak av alkohol, og det hører til sjeldenhetene at samtlige begivenheter under en lang og fuktig kveld lagres i minnet vårt. Det er allikevel ikke holdepunkt for å hevde at vi alle regelmessig opplever alkoholindusert blackout.
Festrelaterte voldtektssaker og sovevoldtekter der det er alkohol involvert utgjør et stort antall av de rapporterte voldtektssakene. Når det gjelder de få sakene som anmeldes, er henleggelsestallene allerede skyhøye og ligger på rundt 80 prosent.
Med denne dommen i mente kan tallet bli enda høyere fordi den sender et signal til påtalejurister som skal avgjøre om det er grunnlag for å reise tiltale i lignende saker. De må nemlig ta høyde for at dommen kan bli brukt av forsvaret som bevis for rimelig tvil.
Kort forklart: Fornærmede som har sovnet i beruset tilstand og våkner under akten, eller i saker der den fornærmede er fullstendig uten minner fra den seksuelle omgangen, risikerer nå at saken henlegges med den begrunnelse at fornærmede rent teoretisk kan ha hatt alkoholindusert hukommelsestap, noe som åpner for muligheten for at de har opptrådt som deltakende og samtykkende, uten at de husker det selv.
Det eneste som kan redde de fornærmede i slike saker er at de husker alt annet som skjedde. Ringvirkningene av å legge seg på denne linja kan bli katastrofale for voldtektsutsattes rettssikkerhet, det lille de har av den.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
