Bidrar TV 2 til å normalisere fatshaming?

I november i fjor delte Medietilsynet en nyhetssak om at de hadde gitt TV 2 en advarsel etter flere brudd på reglene om aldergrenser i bildeprogramloven. Selv om TV 2 tok selvkritikk og endret aldersgrensene på programmene Fighter og Norge bak fasaden, ser det ut til at læringseffekten fra advarselen var begrenset.

TV 2-programmet Ligaen er nylig avsluttet. Ligaen ble promotert som «en konkurransedrevet humorserie der det ikke holder å vinne - du må by på deg selv og imponere med både showmanship, kreativitet og humor».

Allerede i presentasjonen av kjendisene i åpningsepisoden settes tonen. Det blir klart at deler av humoren skal knyttes til andres kropper. Programleder Jon Martin Henriksen introduserer «til sist, men definitivt ikke minst: Truls Svendsen».

Kroppsfokuset beholdes i øvelsen «Trashtalk-basket».
«Tjukken» er det første som blir ropt mot Truls. De videre kommentarene rettet mot Svendsen mens han kaster basket er av den forutsigbare varianten. Truls tar imot og sier med et smil at det han hørte sikkert handlet om at han «er tjukk eller ikke har hals» og at det er «Ingenting jeg ikke har hørt før».

Jenny Skavlan er også opptatt av kropp når hun skriker til Morten Ramm at han «er så tynnfeit at det drypper transfett ut av noe som faktisk sensureres i det aldersgrensefrie programmet ». Mortens utseende blir også gjenstand for oppmerksomhet når humorkollegaene roper at «Rottemenn er ut…». «Ingenting jeg ikke har hørt fra før», sier også Morten.

Da vi kommer til episode 3 og øvelsen «Buuueskyting» skal Truls igjen få fasongen påskrevet mens han skyter. Basketballen er byttet ut med pil og bue. Kroppsfokuset lever videre. Morten Ramm fører an:
- Gi meg en T, gi meg en R, gi meg en U, gi meg en L, gi meg en S. Hva blir det?
- Tjukke bolla feita, svarer kjendishumoristene i kor.

Det er ikke avtalt roasting mellom voksne komikere som er min agenda. Selv om jeg setter betydelig mer pris på humor hvor man ler av seg selv, fremfor andre og andres kropper spesielt. Agendaen er heller ikke overdreven omtanke for Truls Svendsen som i årevis har brukt selvironi over egen kropp som et av dreiningspunktene for egen karriere.

Min agenda er å påpeke det uforståelige og uforsvarlige ved at disse dialogene legges ut på TV som underholdning uten aldersgrense. Det blir ikke mer forståelig av at basketsekvensen også har grovt seksualisert innhold.

Truls forteller at han henholdsvis har fingra onkelen til Jenny og fista faren hennes. Selv om Jenny forteller at trashtalk-basket var så befriende og deilig at alle voksne mennesker burde ta med seg familien og slekta si og spille trashtalk-basket, er det all grunn til å spørre om hun – og Medietilsynet – mener familie og slekt i denne sammenheng bør være uten aldersgrense.

Noen vil kanskje trekke frem at Medietilsynets retningslinjer tar utgangspunkt i at aldergrensene ikke skal ta hensyn til om programmet er egnet for barn, men at det kun er antatt skadeeffekt som skal vektlegges.

Er det der problemet ligger, TV 2? Tenker dere at fatshaming ikke har skadepotensial for barn uansett alder?

For det er nettopp her det blir alvor. Fatshaming – eller det forskningen omtaler som vektstigma – er ikke uskyldig erting. Spesielt ikke for barn. Forskning viser at barn allerede i førskolealder har klare negative holdninger til kropper preget av overvekt, blant annet ved å foretrekke normalvektige lekekamerater. «Tjukken», etterfulgt av latter, kan fort oppfattes som en markør for hvem det er sosialt akseptabelt å le av. Aksepterer man det premisset, vil det være naturlig å stille spørsmål rundt hva barn lærer av denne typen humor på TV og hvem som tillater at det tilrettelegges for denne eventuelle sosiale opplæringen. Hvem er det som lærer barn (og voksne) at det skal være greit å latterliggjøre andres kropper, mens så å si alle av oss setter tydelige og fornuftige grenser mot å gjøre det samme med andres hudfarge?

Forsker Hanna Flækøy Skjåkødegård fastslår at det er «en etablert sammenheng mellom fedme hos barn og depresjon og angst», og peker videre på at studier de senere årene har «begynt å se vektstigma og vektbasert mobbing som underliggende mekanismer i denne sammenhengen». Hun kan også fortelle at barn som blir utsatt for vektstigma presenterer dårligere på skolen på grunn av stress, mobbing og lav selvfølelse.

Forskning peker på at negative stereotypier knyttet til vekt kan føre til vektstigmatisering som kommer til uttrykk gjennom mobbing. Når slike uttrykk formidles av kjente voksne i underholdning uten aldersgrense, ledsaget av latter, kan det bidra til å gjøre de samme uttrykkene mer sosialt akseptable. Barn lærer ikke bare av det de blir fortalt, men av det som belønnes – og dermed kan barn oppfatte at kroppsnedsettende språk kan gi positiv sosial respons.

Ut fra dette bakteppet er det legitimt å spørre om åpenbart kroppsnedsettende språkbruk omfattes av det Medietilsynet omtaler som «antatt skadeeffekt». Det er også vanskelig å forstå at denne problemstillingen ikke problematiseres mer av bransjen selv. Komiker Hans Morten Hansen gjorde et forsøk i Stavanger Aftenblad. Så langt jeg kan finne etter søk i A-tekst – det eneste forsøket så langt fra medie- og humorbransjen selv.

Spørsmålet vi bør stille oss avslutningsvis er ikke om noen voksne tåler denne humoren. Selv om mange ler hardt og lenge, viser forskning at mange voksne er alt annet enn upåvirket av vektstigma. Dette vet vi allerede.

Mitt spørsmål er: kunne TV 2, og resten av mediebransjen, tenke seg å stå sammen med foreldre og skole i kampen mot mobbing og fatshaming? En start kunne være å rette et mer kritisk blikk mot kroppsnedsettende humor generelt, og særlig mot denne typen innhold når det sendes uten aldersgrense.

Det hadde også vært betryggende om Medietilsynet ikke ga opp irettesettelsene fordi eleven ikke vil høre etter.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.