Blindsoner i Frostalege-saken

Store kriminalsaker dekkes mer utførlig enn noen gang, det kommenteres og forklares på alle plattformer og presseetikken står mer sentralt enn den noen gang har gjort i Vær Varsomplakatens snart 90-årige historie. 

Imidlertid virker det som om det ofte hoppes bukk over viktige rettssikkerhetsmessige problemstillinger i dekningen. 

Det siste eksempelet er domfellelsen av Frosta-legen. I juni ble han dømt til 21 års fengsel for voldtekt av 70 kvinnelige pasienter og misbruk av stillingen sin. 

Halvannen uke etter, ble det kjent at han anker til lagmannsretten.

Maken til frekkhet, kan man nesten få inntrykk av når man leser mange av reaksjonene fra lokalsamfunnet formidlet i mediene. Her skal de fornærmede dras gjennom svært belastende avhør i retten enda en gang. Kan den tidligere legen ikke bare ta straffen sin?

Det er høyst forståelig at mange fornærmede i saken føler det slik, på samme måte som det er forståelig at de slipper til i mediene med reaksjonene sine. Men her stopper i hvert fall min forståelse. 

Å få ny prøvning av en dom er et av de mest sentrale rettssikkerhetsprinsippene vi holder oss med. Dette prinsippet gjelder for alle domfelte, uansett hva de måtte være dømt for. Ja, det gjelder endog for en lege som er dømt for 70 tilfeller av voldtekt. 

Hvorfor belyses ikke ankerettigheten mer i dekningen av saken?

Som journalister skal vi definitivt lytte til de fornærmede og deres smerte, men vi trenger ikke å være ukritiske mikrofonstativer av den grunn. Det er lov å stille et kritisk oppfølgingsspørsmål når en av de fornærmede kvinnene uttaler følgende om anken til NRK 17. juni: 

– Ein blir litt forbanna, for eg tenkjer at har han ikkje tynt oss nok?

Mener hun at han ikke skal kunne benytte seg av det grunnleggende rettssikkerhetsprinsippet om å kunne anke en avgjørelse? Skal det være andre regler i sedelighetssaker? Spørsmålet stilles imidlertid aldri. Like ukritisk blir bistandsadvokatene behandlet.

– Mange fornærmede reagerer med både sinne, frustrasjon og er oppgitte, uttaler en av dem etter at det blir kjent at domfelte anker. 

Selv ikke bistandsadvokaten som har jussen som profesjon får et kritisk motspørsmål. 

Og for å dra det et hakk lenger: Hvorfor problematiseres ikke den norske rettsprosessordningen, der fornærmede og vitner må møte på nytt for å forklare seg i ankedomstolen. 

En av bistandsadvokatene er inne på denne merbelastningen i et intervju med NRK 17. juni:

– Mange av de fornærmede har lyst til å starte på vegen vidare, så dei opplever at det er vanskelig. Dei hadde håpa at det ble ett eit punktum no. 

I Sverige bruker ankedomstolen svært ofte lydopptak av forklaringene i tingretten. De fornærmede slippe dermed å forklare seg to ganger i retten. Hvorfor kan vi ikke ha en slik prosess her i landet også? Ankesaken mot Frosta-legen må vel være et kroneksempel der den norske rettsprosessordningen kan problematiseres. 

Med det oppstår et nytt, interessant tema: Hvorfor er ennå ikke det store flertallet av norske rettslokaler utstyrt med muligheter for å kunne ta opp lyd? 

Dette har vært intensjonen siden 2016, men lite skjer. Snakker vi om trenering fra visse profesjoner?

Ingebrigtsen-saken: Journalistikk eller ren underholdning?

Med andre ord: Hvorfor er det så lav journalistisk interesse rundt viktige rettssikkerhetsspørsmål? Gang på gang befestes inntrykket av blindsoner i kriminaljournalistikken. 

Vi tuter av sted med emosjonelle vinklinger, greit nok det, men det må da være mulig å tenke litt prinsipielt? Eller?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.