Når journalistikken blir mer dramatisk enn presis

På kvinnedagen publiserte TV 2 en sak som ga inntrykk av at én av tre unge menn mener kvinner bør adlyde mannen sin. Reaksjonen i saken var umiddelbar: «Det er helt sykt», sa influenser Anine Olsen og la til at hun opplever det som «bittersøtt å få det svart på hvitt» at problemet er så stort.

Problemet er bare at saken ikke handlet om unge menn i Norge i det hele tatt.

Den handlet om et globalt gjennomsnitt fra en Ipsos-undersøkelse i 29 land. Norge er ikke med i materialet. Likevel presenteres funnene på en måte som lett kan få leseren til å tro at dette beskriver holdningene blant unge menn også her hjemme.

Ser man nærmere på tallene, fremstår bildet helt annerledes.

I Sverige, vårt nærmeste sammenligningsland geografisk og kulturelt, mener kun 2 prosent av unge menn at kvinner ikke bør ta initiativ til sex, og bare 4 prosent mener at en kone bør adlyde mannen. I flere andre vestlige land ligger nivået mellom 5 og 12 prosent.

Til sammenligning mener opptil 66 prosent i enkelte land i Asia, som Indonesia, at en kone bør adlyde mannen.

Når disse landene slås sammen til ett globalt gjennomsnitt, sier tallet langt mer om verdenssamfunnet samlet enn om holdningene blant unge menn i Norge eller Norden.

Det mest presise funnet i Ipsos-rapporten kunne derfor vært formulert slik: Unge menn i Norden har blant verdens mest likestilte holdninger.

Det er bare ikke like dramatisk.

Men saken stopper ikke der. Torsdag 12. mars ble den samme undersøkelsen tatt opp igjen i TV 2s God Morgen Norge. Her ble budskapet gjentatt: Én av tre Gen Z-menn mener kvinner bør adlyde menn og ikke ta initiativ til sex.

Samtalen i studio utviklet seg raskt til en diskusjon om Andrew Tate, algoritmer i sosiale medier og norske politiske debatter om unge menn. Frp-politiker Simen Velle, som var invitert sammen med TV 2-journalisten Amalie Naley Andersen, ble trukket inn som en mulig forklaring på utviklingen, blant annet med henvisning til debatten han tidligere har skapt om «Tinderifisering» og unge menns utenforskap.

Andersen hadde på dette tidspunktet allerede publisert saken på TV2.no og hadde dermed en god anledning til å gi den internasjonale statistikken mer kontekst enn det som faktisk skjedde i studio. Selv om det ble nevnt at undersøkelsen var global og at Sverige var det skandinaviske sammenligningslandet, ble de store forskjellene mellom Sverige og mer konservative land ikke gitt den plassen de burde hatt. Dermed diskuterer man i praksis årsaker til et fenomen som verken er målt i Norge eller dokumentert i nordiske land.

Ironisk nok var det Velle selv som i studio påpekte det mest åpenbare: at undersøkelsen inkluderer land med langt mer konservative og religiøse normer enn det vi finner i Norden, og at man derfor bør være forsiktig med å trekke konklusjoner om norske forhold.

Det rådet ble i liten grad fulgt. 

I stedet ble et globalt gjennomsnitt brukt som utgangspunkt for en samtale om hvorfor unge menn tilsynelatende har fått et mer kvinnefiendtlig syn, også i Norge.

Dette illustrerer hvordan statistikk kan miste sin mening når konteksten forsvinner. Når globale tall presenteres uten tydelig forklaring, kan det skape et feilaktig bilde av virkeligheten. I dette tilfellet bidrar vinklingen til å tegne et urimelig negativt bilde av en generasjon unge menn som har vokst opp i et av verdens mest likestilte samfunn.

Det er ikke bare en journalistisk svakhet. Det er også et eksempel på hvordan journalistikk kan bidra til økt polarisering. For når overskrifter og TV-innslag gir inntrykk av at unge menn i Norge har et omfattende kvinnefiendtlig syn, samtidig som data fra sammenlignbare land peker i en helt annen retning, bidrar journalistikken selv til å forsterke konfliktlinjer mellom kjønn og generasjoner. Det er et paradoks.

I en tid hvor tilliten til redaktørstyrte medier er avgjørende for et velfungerende demokrati, velger deler av journalistikken fortsatt dramaturgi fremfor presisjon. Det kan gi oppmerksomhet i øyeblikket, men på sikt bidrar det til å svekke tilliten til mediene selv.

Journalistikkens viktigste oppgave er ikke å skape mest mulig dramatikk, men å gi publikum et mest mulig korrekt bilde av virkeligheten. I dette tilfellet er virkeligheten sannsynligvis langt mer oppmuntrende enn overskriftene tilsier: Unge menn i vår del av verden ser i all hovedsak ut til å støtte likestilling.

Det er kanskje ikke like sensasjonelt, men det er langt nærmere sannheten.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.