Ikke gjør sykehuskorridorene til en jaktmark for pressefotografer

Vårt Land valgte torsdag å fotografere og publisere et bilde av Marius Borg Høiby inne på Rikshospitalet, sammen med kongens livlege. VG kjøpte deretter bildet og republiserte det.

Rikshospitalet sier fotograferingen ikke var tillatt. Media var henvist til bestemte fotopunkter utenfor sykehuset. Fotografering innendørs skal avtales og organiseres gjennom sykehusets medievakt.

Vårt Land mener bildet er tatt i tråd med god presseskikk. VG mener publiseringen er berettiget av den store offentlige interessen rundt kongens svært alvorlige helsetilstand.

Jeg mener begge redaksjonene har gjort en dårlig vurdering.

La oss først slå fast det åpenbare: Kong Haralds helsetilstand er av stor offentlig interesse. Når vårt statsoverhode er alvorlig syk, skal norske medier naturligvis dekke det bredt.

Men stor offentlig interesse for kongens helsetilstand berettiger ikke å gjøre Rikshospitalets korridorer til en jaktmark for pressefotografer.

VG skriver i sin presseetiske vurdering at bildet dokumenterer at kongefamilien, inkludert Høiby, samler seg på sykehuset, og at det gir offentligheten «innsikt i en situasjon som berører hele nasjonen».

Det høres besnærende ut. Men argumentet fortjener å bli prøvd.

For hva er egentlig den samfunnsmessige betydningen av å se Marius Borg Høiby gå gjennom en sykehuskorridor?

At han besøker sin alvorlig syke bestefar, kan åpenbart ha nyhetsinteresse. Det kan selvfølgelig rapporteres. Men det følger ikke automatisk av dette at offentligheten har behov for et bilde tatt inne på sykehuset. Det er forskjell på at en opplysning er relevant, og at enhver metode for å dokumentere den dermed er presseetisk legitim.

Fotograferte Marius Borg Høiby på Rikshospitalet: – Ikke tillatt

Vær varsom-plakaten pålegger oss blant annet å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og å respektere menneskers privatliv. Et sykehus er et av stedene der disse hensynene bør veie særlig tungt.

Her befinner mennesker seg når de er syke, redde, sårbare og døende. I korridorene går pasienter som aldri har bedt om offentlig oppmerksomhet, pårørende som kan være i sitt livs største krise, og helsepersonell som skal få gjøre jobben sin. Det er legitime grunner til at et sykehus regulerer hvor pressefotografer kan arbeide.

Dette handler derfor ikke bare om personvernet til Marius Borg Høiby. Når en pressefotograf beveger seg inn i et sykehus for å fotografere en kjent person, oppstår også risikoen for at andre pasienter, pårørende og helseopplysninger blir eksponert. Bare vissheten om at pressefotografer kan dukke opp i korridorene, kan oppleves belastende for mennesker som befinner seg der.

Det er også verdt å merke seg VGs rolle. VG tok ikke bildet. Men avisen tok ifølge Medier24 kontakt med Vårt Land umiddelbart etter publisering og inngikk en avtale om å kjøpe det. VG understreker at Rikshospitalets syn på hvordan bildet ble tatt, ikke endrer avisens selvstendige redaksjonelle vurdering av om det kunne publiseres. Selvsagt har VG et selvstendig redaktøransvar. Men et selvstendig redaktøransvar må også innebære at man kan stille spørsmål ved hvordan journalistikken man kjøper, er blitt til.

Hvis et medium kan kjøpe og republisere materiale fremskaffet med metoder det selv kanskje ville vært mer tilbakeholdent med å bruke, oppstår et ubehagelig presseetisk smutthull. Kjøpet skaper dessuten en markedsverdi for denne typen bilder. Det sender et signal om at det kan lønne seg å utfordre de etiske grensene. Det bekymrer meg.

Det bekymrer meg enda mer at denne saken også kan få konsekvenser langt utenfor dekningen av kongefamilien. I Sykepleien dekker vi norsk helsevesen hver eneste dag. Våre journalister trenger adgang til sykehus, sykehjem og andre helseinstitusjoner. Vi må kunne møte sykepleiere, pasienter og pårørende på disse stedene. Vi trenger å fotografere og dokumentere virkeligheten i helsetjenestene, også når det vi avdekker er ubehagelig for institusjonene. Og det krever tillit til oss mediefolk.

– En spesiell dag å være på jobb

Hver gang journalister opptrer på en måte som gjør sykehusene mer skeptiske til å slippe inn media, risikerer vi alle å måtte betale prisen. Neste gang en av mine journalister ber om å følge en sykepleier gjennom en arbeidsdag, dokumentere bemanningssituasjonen på en avdeling, undersøke kritikkverdige forhold eller møte en pasient som ønsker å fortelle sin historie, kan terskelen for å slippe inn ha blitt litt høyere.

En dør som lukkes for media skiller sjelden mellom Vårt Land, VG, Sykepleien eller lokalavisen. Nettopp derfor er medias opptreden på sykehus også et spørsmål om våre felles interesser.

Dette betyr ikke at journalister alltid skal adlyde reglene institusjonene lager for oss. Tvert imot. Sykehus er store offentlige institusjoner med betydelig makt, og pressen må kunne utfordre både kommunikasjonsregimer, fotoforbud og adgangsbegrensninger når de hindrer journalistikk av vesentlig samfunnsmessig betydning. Noen ganger kan det være riktig å bryte en regel. Men da bør den journalistiske nødvendigheten være sterk nok til å forsvare det.

Jeg har vanskelig for å se at bildet av Marius Borg Høiby på vei gjennom Rikshospitalets korridorer består den testen. Pressens privilegier er avhengig av at samfunnet har tillit til vurderingene våre når vi velger å utfordre grensene. Den tilliten bør vi forvalte bedre enn dette.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.