Etter et skoleår med familien på Gran Canaria er Sivert Rossing tilbake som sjefredaktør i Trønder-Avisa og konsernsjef i TA Media.
– Det har vært utrolig bra. Det har vært skikkelig godt å være med familien, og vi har kost oss, sier Sivert Rossing.
I fjor høst tok han og kona Torun Støbakk, som er journalist i Adresseavisen, med seg de tre barna til Gran Canaria. Der skulle familien bo gjennom skoleåret, mens foreldrene brukte ferie og foreldrepermisjon til å koble av fra en hektisk mediehverdag.
Har koblet ordentlig av
Rossing legger ikke skjul på at det av og til ble litt vel stille.
– Det blir jo litt kjedelig noen ganger for oss som er glad i jobben. Men det er første gang på mange år at jeg har klart å kjede meg.
Selv mange tusen kilometer unna Norge var det ikke alltid lett å legge bort nyhetsinstinktet.
– Abstinensene var der hele tiden. Hver gang det skjedde noe spennende i politikken eller nyhetsbildet, rykket det litt. Er man skrudd sammen slik, har man lyst til å jobbe når det skjer ting.
Rossing var bevisst på at han skulle holde seg unna den daglige produksjonen.
– Jeg har sagt før at jeg har koblet av, men denne gangen har jeg gjort det ordentlig.
Paret fikk sitt tredje barn kort tid før avreisen. Med de to eldste barna tok Rossing aldri fullstendig permisjon, forteller han.
– Jeg var oppe med mobilen, og jobben lå i bakgrunnen hele tiden. Nå har jeg kjent at man ikke må få med seg alt med en gang. Man kan ligge på gulvet med babyen i to timer, og verden går videre.
– Sunt
Han mener en vanlig sommerferie ikke er lang nok til å komme helt ut av arbeidsrytmen.
– Jeg tror det har vært ålreit for ungene å ha oss så mye til stede, både fysisk og mentalt. Vi har begge vært hjemme hele året, og det har vært bra for alle sider av familielivet.
– Dette er virkelig å anbefale. Jeg har jobbet innen journalistikken siden jeg var tenåring, og har aldri prøvd å være voksen uten å ha det i livet. Men det har vært ganske sunt.
Avkoblingen har også gjort at han har kunnet se samfunnet mer utenfra.
– Når du jobber i journalistikken, står du midt i så mange nyhetsprosesser og samfunnsdebatter at du ikke ser dem utenfra. Når du er helt ute av det, mange tusen kilometer unna Norge, blir det lettere å få et fugleperspektiv.
Det kan gjøre han til en bedre kommentator, mener han.
– Å trene seg på å distansere seg fra detaljene er bra. Vi havner både i vår egen medieboble og i bobla rundt hver enkelt sak. Noe av det viktigste vi gjør journalistisk, er å klare å se ting fra ulike perspektiver.
Samtalene rundt middagsbordet har likevel ikke vært helt fri for medier. Rossing og Støbakk har brukt mer tid på de overordnede spørsmålene.
– Vi har snakket mer om hva norsk journalistikk holder på med. Det blir mye tall og raske nyheter, men er vi sikre på at vi forvalter samfunnsoppdraget så godt som vi burde? Slike samtaler har vi fått mer tid til.
Fant igjen livsgnisten
Da Rossing kom tilbake på jobb midt i den rolige sommertiden, tok det ikke lang tid å finne tilbake til rollen.
– Det er veldig dødt i denne regionen om sommeren, så det var litt greit at det var stille. Men det tar ikke lang tid før man er tilbake i tankegangen. Det er gjort på en halv dag.
Den største forandringen er motivasjonen han tar med seg hjem.
– Når du går år etter år i denne jobben, kommer du til et punkt hvor du begynner å snu bunken. Nå kjenner jeg at det er jævlig artig å være på jobb. Jeg har oppriktig lyst til å skrive selv og motivere journalistene til å sette dagsorden.
– Det er den aller viktigste lærdommen. A ha lenge nok fri til å finne igjen livsgnisten.
Rossing mener flere mediefolk bør vurdere lengre permisjoner dersom vanlig ferie ikke er nok til å koble av.
– Jeg får stadig meldinger fra redaktører og journalister som skulle ha vært på ferie, men som ikke klarer å koble av. Det er nok litt av en yrkesskade. Hvis det er dette som skal til, får man heller ta en måned eller to permisjon. Det er utrolig sunt.
For Rossing har året også ført til en beslutning om en jevnere arbeidsdeling hjemme.
– Jeg har tilbrakt mer tid med vårt tredje barn enn jeg gjorde med de to første til sammen i deres første leveår. Nå føler jeg at jeg kjenner henne like godt som moren gjør.
– Vi har begge en travel hverdag, og tidligere har det ofte blitt slik at Torun tok den første sykedagen. Nå er vi enige om at vi faktisk skal prøve å være mer likestilte hjemme.
