Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. (Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix)

Kvikkas kan ikke lenger snakke seg bort. Det kan heller ikke regjeringen. Om denne helga blir like ille, fins det bare én løsning

KOMMENTAR: De prøvde seg på en Coast Air og skulle erobre både ukjent og ulendt terreng. Snart bør Posten få spørsmål om å «ta en Widerøe», og begynne å levere lørdagsaviser igjen.

INGEN KJENNER NORGE bedre. Slik lyder et av slagordene for Posten og Bring.

Og sjelden har et slagord vært mer sant:

Ingen kjenner bygde-Norge bedre enn de lokale postbudene.

Som oftest bor de der selv. De vet hvem som bor i hvert et hus, og kjenner fornavnene til alle om postkassa bare lyder «Hansen». Postmannen kunne sikkert ha levert post til både hunder og katter. Og ofte vet de hvor du har flyttet før du selv gjør det.

Det gjør de takket være lokal kunnskap - og 369 års historie for postombæring i dette lanet.

Denne kunnskapen har ikke det lille Ålesund-firmaet Kvikkas.

Og derfor har det blitt usedvanlig mye trøbbel for distribusjon av lørdagsaviser de siste ukene.

 

   

NÅ TILHØRER KANSKJE ikke papiraviser fremtida. I hvert fall ikke seks dager i uka. Det er dit vi er på vei, i en ikke alt for fjern framtid.

Norske medier er midt i en digital transformasjon som bare såvidt har begynt - og vi har det siste året sett starten på reduksjon i frekvenser.

Men det er også nettop derfor lørdagsavistrøbbelet kommer på verst tenkelige tidspunkt:

Det siste avisbransjen trenger nå, er å bruke masse tid på papiraviser som ikke kommer fram, fordi departementet har satt i gang en meningsløs prosess - og ga anbudet til en aktør som umulig kan ha visst hva de gikk til.

 

DET ER VANSKELIG å oppsummere dagens situasjon med noen setninger, men vi får prøve:

Posten og Staten ble enige om å legge ned lørdagsdistribusjon av post.

Ingen har savnet å få regninger i postkassa på lørdag, og dette sparte det store vi 400 millioner kroner i året på.

Så var alle enige om at avisene likevel skulle fram, siden papiravisen fortsatt er viktig for mange - og det sendes ut mellom 1 og 1,5 millioner av dem hver lørdag.

9 av 10 aviser leveres med avisenes egne bud, men det har ikke vært lønnsomt med avisbud i Pasvikdalen, lengst opp i Valdres eller disse omtalte 15 prosentene av landet som ikke har buddistribusjon.

For disse områdene har avisene brukt Posten, og slik trodde alle det skulle fortsette.

 

SÅ KOM KVIKKAS og tok innersvingen på dem, med et anbud som var 50 prosent billigere enn det statseide selskapet. 200 kontra 300 millioner kroner.

Det er riktig at man ikke skal sløse med penger, som samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sier.

Men det hjelper ikke å spare penger, hvis man kjøper en tjeneste som overhodet ikke fungerer.

Når sant skal sies så er dette en sak med mange nyanser.

Aviser som ikke kommer fram der det fins buddistribusjon, er selvsagt ikke Kvikkas sin feil. Det er i utgangspunktet ikke Kvikkas sin feil når avisene ikke rekker leveringsfristene.

Men når Kvikkas sender ut bud som rett og slett ikke leverer avisene til riktig sted, da er det deres eil.

For ikke å snakke om når selskapet ikke en gang har bud å sende ut - eller de som prøver gir opp nesten før de har begynt.

 

ALLE SOM EN GANG har jobbet i avis, vet hvor ille det er når én abonnent ringer lørdag morgen fordi avisa mangler.

Når 2-300 av dem ringer samtidig, er det helt katastrofe.

Slik har det vært for Valdres, Finnmarken, Andøyposten, Trønder-Avisa, Firda, Hallingdølen og mange andre gjennom fire lørdager i november.

Etter fire forsøk er det fortsatt mange som melder om at situasjonen er nesten like ille som første gang.

Det er historier om bud som ikke aner hvor de er, og om aviser som rett og slett ingen vet hvor er blitt av.

 

Her endte noen av Firda sine aviser for noen uker siden - angivelig forlatt av Kvikkas.
Her endte noen av Firda sine aviser for noen uker siden - angivelig forlatt av Kvikkas.

 

For å nevne noen av historiene vi har hørt. Foruten abonnentene og avisene, er det her rett og slett synd på budene, som uten opplæring eller ressurser ser ut til å være satt til å gjøre en umulig jobb.

Og om Kvikkas leverer 90, 95 eller 97 prosent av sitt opplag, er ikke det interessante her.

For det første virker det som om man regner kreativt på hva som er «en levert avis». Det hjelper ikke å telle hvor mange aviser budet har kjørt ut med; det viktige er hvor mange som er kommet fram.

Her snakker vi også om en bransje hvor avvikene normalt rapporteres i promille. Hvis vi er snille og anslår at 5 prosent av nær 100.000 aviser har manglet, snakker vi fortsatt om 5000 aviser.

Eller 20 aviser som mangler 250 abonnenter hver.

Og realiteten er trolig langt verre enn det antallet som faktisk har klaget inn manglende aviser.

Det kommer snart til å koste avisene. I sinte kunder, oppsigelser og tapte abonnenter. Som igjen betyr lavere inntekter og dårligere posisjon. 

 

TIDLIGERE I HØST spurte Medier24 om Kvikkas «visste hvor langt dette landet er». Mye tyder på at det er her kjernen i problemet ligger:

Her snakker vi tross alt om de 15 prosent mest avsidesliggende delene av Norge, hvor ingen aviser eller budselskap har sett det verdt å etablere budruter.

Dette er nok også ganske sammenfallende med de 12 prosentene av landets husstander som ikke har gateadresser.

Når adressen er Bygd, postnummer, Navn på tettsted langt unna, hjelper det ikke mye med GPS.

Og i hvert fall ikke når dette skal gjøres på budsjett - til 50 prosent av Postens pris.

Firda har meldt om områder hvor Posten brukte tre forskjellige ruter og personer, som Kvikkas (og Norpost) har forsøkt å løse med én person.

Døgnet har mange timer og året har mange dager, men lørdagen er rett og slett ikke lang nok til at dette kan gå bra.

 

I DET STORE BILDET kunne og burde vi samtidig spurt om lørdagsaviser på papir er den viktigste saken for mediebransjen akkurat nå.

For 200 millioner kroner kunne staten gitt 100 aviser 1 million kroner hver i omstillingsstøtte.

Eller kjøpt 70.000 lesebrett til norske avisabonnenter.

Kanskje bør også staten si at lørdagsdistribusjon av aviser bare vil fortsette i en periode på tre eller fem år, for å oppmuntre til omstilling.

Nettopp derfor er det meningsløst å gi denne overgangsordningen til noen som åpenbart ikke kjenner landet, prøver å løse oppgaven uten kompetanse eller ressurser - og uansett ikke kan ha et langsiktig perspektiv på oppdraget.

Dessuten er det ganske meningsløst å innføre en egen distribusjonsordning kun for lørdager.

Avisdistribusjon er komplisert nok som det er, om ikke den ene dagen skal ha helt egne rutiner og logistikk.

 

FOR Å TEGNE et bilde som også byfolk kan forstå, så blir det som om Oslo kommune skulle sette trikkedriften kun på lørdager ut på et eget anbud. Og så gi anbudet til et busselskap fra Ålesund.

Norge er et veldig langt land med usynlige trikkelinjer som det krever erfaring, kunnskap og kjennskap til for å forstå.

Vi som kommer fra Nord-Norge har sett dette i andre deler av samferdselssektoren.

Har kan vi trekke paralleler til kortbanenettet på flyruter, hvor småselskaper som Coast Air, Danish Air Transport og datidens Norwegian Air Shuttle prøvde å få innpass.

Mer enn én gang skjedde det at småselskapene fikk anbudet, prøvde seg - og måtte gi opp. Som da Coast Air for 10 år siden skulle fly fra Andenes. Så gikk det noen år, og Widerøe måtte ta over igjen.

Det var alle glade for, selv om man i nord har et elsk/hat-forhold til dette halvmonopolistiske flyselskapet.

På samme måte har norske aviser et tidvis anstrengt forhold til Posten.

Avisporto, produktpakker og prising gir stadige nye sverdslag.

Men man vet jo som kjent ikke hva man har før man mister det.

Og nå har norske mediehus for alvor merket at det trolig er bare én aktør som er i stand til å levere aviser til hele Norge.

 

DET BØR DE SNART også få lov til å gjøre igjen.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen slo for noen uker siden fast at dagens leveringstrøbbel ikke kunne fortsette opp mot jul.

- Det er selvsagt helt uakseptabelt. Da må vi sette oss ned og snakke sammen. Og da har vi koblet inn juristene, sa han.

Nå er det blitt desember, adventen går fort og i mørketida blir det i hvert fall ikke enklere for ukjente bud å finne fram.

Dessuten er hele situasjonen egentlig ganske absurd. Når man tar et slikt oppdrag, skal kravet selvsagt være 100 prosent.

Med noen promilles marginer for enkelte feil.

Kvikkas har egentlig bare én sjanse igjen:

Denne helga må selskapet levere den tjenesten de skal få 200 millioner kroner fra staten for å tilby, og attpåtil ta betalt fra avisene for å levere.

Det er synd om Samferdselsdepartementet skal la det gå prestisje i denne saken, og vente til det blir verre for norske lokalaviser og meningsbærende nisjemedier, før noe gjøres.

For hvis det først blir jul, betyr det gjerne at ingenting skjer igjen før langt ut i januar.

Før den tid bør Samferdselsdepartementet for lengst koble inn disse juristene.

Og spørre Posten om hvor lang tid de trenger på å få i gang lørdagsbudene igjen.

 

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)
Til toppen