Hun burde gått i strupen på ham

Innlegget ble først publisert i Nidaros.

Denne uka har det vært debatt.

Adresseavisens styreleder, Polaris Medias konsernsjef Per Axel Koch, rykker inn som styreleder i Helse Midt-Norge.

På den måten blir han den øverste ansvarlige for det regionale foretaket som står på toppen av offentlige spesialisthelsetjenester i Midt-Norge. De betjener nærmere 750 000 pasienter.

Dette har skapt reaksjoner blant Adresseavisens lesere, men også avisas journalister er kritiske.

Adresseavisens sjefredaktør Kirsti Husby velger i en kommentar i egen avis å forsvare at hennes styreleder kan ha den bindingen, men gir også uttrykk for at hun forstår spørsmålene som stilles.

Samtidig virker hun å gi uttrykk for at hun vet bedre enn sine lesere og journalister, og at dette må de bare forstå.

MENINGER:

Styreverv endrer ikke hvem som bestemmer over journalistikken

Husby peker at den redaksjonelle uavhengigheten er lovfestet. Her viser hun til medieansvarsloven som stadfester at det kun er den ansvarlige redaktøren i ei avis som avgjør hvilke saker som dekkes, hvordan saker vinkles og hva vi publiserer. Styrelederen skal ikke ha noen rolle i redaksjonelle vurderinger.

Fra lesere påpekes det at prinsipper om makt og kontroll utfordres. Samrøret utfordrer tilliten man kan ha til avisas dekning.

Redaksjonsklubben i avisa er kritisk til at konsernsjefen har påtatt seg styreledervervet. De skulle ønske at han ikke hadde takket ja.

– Selv om vi som journalister er profesjonelle, er det spesielt å møte sin egen styreleder og konsernsjef når man er sendt ut for å lage en kritisk sak om det regionale helseforetaket, sier klubbleder Kjerstin Rabås til Journalisten.

I ytterste konsekvens skal ikke bare journalistene lage en kritisk sak om det regionale helseforetaket, men en sak som kan ramme konsernsjefen som person hardt. Det er nemlig slik at det kan blåse på toppene. Rollen som styreleder innebærer et stort personlig ansvar.

Selv om Husby har helt rett i at den redaksjonelle uavhengigheten er lovfestet, og at det ikke er grunn til å betvile at Adresseavisen vil kunne dekke helseforetaket kritisk, så forstår også leserne noe annet.

Mennesker er mennesker.

Selv om det finnes systemer man jobber innenfor, slik Husby påpeker, så vil mennesker kunne påvirkes selv om reglene og prinsippene er tydelige. Derfor bør man unngå alt som kan skape tvil.

Leserne forstår at det kan være vanskelig å gjøre noe som kan ramme konsernsjefen hardt. De forstår at det er en binding mellom en styreleder og en redaktør. Leserne forstår at maktkonsentrasjon og sammenblanding av roller og lojalitet har noe å si.

Og Husby er ikke bare redaktør. Hun er gjennom rollen også en del av konsernledelsen i nettopp Polaris Media.

Fordi det kan stilles spørsmål rundt dette, burde en helt uavhengig redaktør vært kritisk til valget til hennes styreleder. Som redaktør burde Husby gått i strupen på styreleder Koch.

Det er et privilegium å være medietopp, men da bør han, som alle redaksjonelle medarbeidere, passe på at man holder seg unna bindinger som kan svekke tilliten til journalistikken. Dette burde også avisas administrerende direktør Tove Nedreberg gjort da hun fikk spørsmål om og valgte å gå inn i styret i VM-selskapet.

Som Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, har påpekt, så bør også kommersielle ledere i mediehus tenke nøye gjennom hvilke roller de påtar seg.

For det er nettopp slik at dette er egnet til å svekke tilliten leserne har til journalistikken. Og det er leserne, ikke Husby, Koch eller Nedreberg, som avgjør hvilken tillit avisa har.

Sånn er det også i andre saker vi i mediene skriver om.

Når politikere har bindinger, spør vi om habilitet. Når byråkrater havner i interessekonflikter, skriver vi om det. Ofte også bare når bindingene bare kan oppfattes som problematiske. Det er ikke uvanlig at vi uttrykker at man burde holdt seg unna, fordi det er egnet til skade tilliten til avgjørelser.

Derfor er det oppsiktsvekkende om vi som redaktører skulle legge andre premisser til grunn for vår egen virksomhet.

Så er det kanskje slik at det er vanskelig å forstå et problem når man selv er en del av det. Men det er altså ikke nok at hun personlig er trygg på at dette vil gå bra.

Pressens uavhengighet må oppleves som reell for dem som leser oss. Når sjefredaktøren forsvarer at det går bra om det er bindinger, i stedet for å problematisere dette, svekker det tilliten hun er satt til å forvalte.

Sjefredaktøren burde i denne saken tatt et tydelig og knallhardt standpunkt i en tid der redaktørrollen er under press og i en tid der nettopp tilliten til redaktørstyrte medier er utfordret.

Når hun ikke gjør dette blir det for meg et bevis på at hun ikke har tilstrekkelig avstand. Det er tydelig at hun ikke selv ser problemet hun er en del av.

Det fremstår rett og slett som at redaktøren er mer lojal til sin styreleder enn til sin egne lesere.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.