Får makt over mediemilliarder, men må tolke Tinius’ vilje

Styrelederen i Stiftelsen Tinius er langt mer enn en gallionsfigur. Stiftelsen har kontroll over eierskapet til noen av de mest sentrale mediene i Norge og Norden, og dermed betydelig innflytelse over rammene de opererer innenfor.

Det er en maktposisjon få snakker høyt om, men den er likefullt reell.

Styret i en stiftelse har samtidig en annen oppgave enn styret i et vanlig selskap. Det skal ikke bare ta beslutninger. Det skal forvalte et formål.

Utgangspunktet er at vedtektene skal tolkes slik oppretteren mente dem da stiftelsen ble etablert. Det er den opprinnelige intensjonen som skal gjelde. 

Det er enklere på papiret enn i virkeligheten.

Avtroppende leder Ole Jacob Sunde er den siste i styret med direkte linje tilbake til grunnleggeren, Tinius Nagell-Erichsen, og Sunde har vært med i styret siden etableringen.

Ved oppstart var oppgaven en ganske annen enn i dag: å forvalte eierskapet i børsnoterte Schibsted – et konsern som primært besto av selvstendige avishus.

Den stiftelsen Sunde forlater, forvalter verdier for rundt 30 milliarder kroner, og har 100 prosent eierskap i Schibsted.

Sunde selv har ikke bare vært med på hele den proverbielle reisen – han har orkestrert store deler av den.

Verdiskapingen har i stor grad skjedd utenfor journalistikken. Samtidig er det journalistikken stiftelsen er satt til å beskytte.

Ole Jacob Sundes evne til å satse hardt – og modig – blir særlig fremhevet av de som har jobbet tett med ham og i Schibsted. Han var sentral både i internasjonaliseringen av markedsplassene og i den digitale transformasjonen.

I praksis er Tinius en konsernspiss. Men styret må lede med hjerte for både børs og katedral. 

Det er ikke nødvendigvis kjempeenkelt å forstå logikken i et stiftelseseierskap. Formålet er høyverdig, men som Nagell-Erichsen skal ha sagt det selv: «En avis som ikke kan betale sine regninger, er ikke fri».

Raoul Grünthal trenger, som sin forgjenger, å ha mot til å ta store, kommersielle beslutninger og ha sterk tro på betydningen av frie og redaktørstyrte medier.

Det er de to tingene som har preget hele Schibsted-utviklingen.

For det krevde betydelig vilje til å endre konsernet slik det faktisk ble endret. Samtidig krevde det et sterkt prinsipielt ståsted å holde fast ved ideen om langsiktig, redaksjonelt forankret eierskap gjennom alle omveltningene.

Stiftelsen Tinius har aldri vært en passiv eier. Det er også grunnen til at diskusjonene rundt modellen har blitt sterke.

Styret har vært selvsupplerende. Medlemmene har i praksis pekt ut sine egne etterfølgere. Modellen har gitt kontinuitet, stabilitet og kontroll.

Kritikerne har ment den har vært for lukket og luktet av nepotisme og for mye makt på få hender.

Begge deler kan være sant samtidig, men styret har kommet kritikerne i møte: Vedtektene ble endret i 2024. Opptak av nye medlemmer skjer nå etter en avstemning, og det er styret selv som velger sin leder.  

Nå har de valgt Raoul Grünthal.

Grünthal kombinerer kommersiell erfaring, teknologiforståelse og redaksjonell bakgrunn. Han kommer fra Schibsted-systemet, og er styreleder for JP/Politikens Hus fram til våren 2027. 

Begrunnelsen fra Sunde er også interessant. Han trekker fram forståelse for redaksjonenes arbeid, teknologisk endring og behovet for økonomisk bærekraft.

Det er i praksis Tinius-modellen oppsummert i én setning.

Men noe er likevel annerledes nå. 

For første gang er det ikke lenger noen i styret med direkte kontinuitet tilbake til Tinius selv.

Det blir spennende å følge med på hvordan styret velger å bruke makten modellen gir dem. 

For makten er betydelig. 

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.