TV-dramaet «Makta» vekker til live sterke minner fra Ap-ledelsens skandaløse valgtog, som innledet kommunevalgkampen i august 1979. Avsporingen kulminerte i et fuktig sjøslag med partitopper og regjeringsmedlemmer på Otta.
Men hvorfor ble denne skandalen ikke avslørt av journalister som hadde orkesterplass til festlighetene?
Og hvorfor tok det nesten et tiår før møbelhandler Engens lyssky virksomhet ble avslørt av pressen?
Dette virker kanskje uforståelig for mange journalister i dag. Bak spørsmålene ligger det ulike forhold som kan tjene som en forklaring.
I 1979 omgikk politikere og journalister hverandre i en slags sosial symbiose, med tett og uformell tilgang til kildene. I stortingsmiljøet fantes det nesten ingen begrensninger på hvor journalister hadde tilgang. Rapportering fra sosiale sammenhenger var ikke god kutyme.
Møbelhandlerens forhold til Ap-lederen og LOs mektige høvding var ikke alminnelig kjent blant politiske journalister. Langt mindre hadde journalister innsikt i hans spesielle arbeidsmetode som «edderkopp» i det politiske spindelvevet. Arvid Engen nøt kildevernet i landets største politiske redaksjoner.
Dramatiseringen av politiske hendelser i høstens store TV-serie «Makta» fremkaller en følelse av å ha vært tidsvitne til begivenhetene. Som ung politisk reporter i VG var jeg passasjer i Aps valgtog sammen med fotograf Ivar Aaserud, en mann med solid fortid fra arbeiderbevegelsens eget bildeblad, «Aktuell».
Den villeste togreisen
Vi gikk ombord i toget fra Oslo S en fredag ettermiddag i august, på det som skulle være starten på Aps valgkamp. Toget skulle gå til Trondheim, hvor selve valgkampåpningen skulle finne sted i Nidarøhallen lørdag kveld. Med på toget var hele partiledelsen med Reiulf Steen i spissen og medlemmene i Odvar Nordlis regjering. Og medlemmer av Stortingets Presselosje.
Men toget hadde ikke passert Lillestrøm før den første politiske skandalen fant sted. Finansminister Per Kleppe bekreftet i et intervju med radioens Jens Solli at han ville gå inn for begrensninger i retten til skattefradrag for gjeldsrenter. En helligbrøde for vanlige boligeiere.
Rentetak var utrolig upopulært blant velgerne.
Nyheten om Kleppes politiske avsporing spredte seg raskt ombord i toget, men allerede på Eidsvoll stasjon ventet den utsendte bilen fra NRK, som fikk overlevert lydbåndet med intervjuet og brakte det til publisering fra Marienlyst.
Ja, det var litt mer tungvint å få publisert nyheter, den gangen.
Da toget kom til Otta var den politiske bomben gått av blant øvrige partitopper, regjeringsmedlemmer og LO-lederne. Brannslukkingen var i full gang, før det var tillyst et lokalt partiarrangement med dans i idrettshallen.
Telenettet var stengt ned
Det var bare et stort problem: Televerket hadde stengt ned alle sine stasjoner i Gudbrandsdalen i forbindelse med byggingen av en ny telesentral i Otta sentrum. Partitoppene var samlet uten mulighet for å kommunisere ut sitt dementi – det reviderte budskapet om rentefradrag.
Jeg fikk intervjue finansminister Per Kleppe om hva han «egentlig hadde ment».
Og mens partitoppene nøt sin seine middag på Otta Hotell startet jakten på løsninger for å få sendt stoff og bilder hjem til redaksjonen i Oslo.
Den kreative løsningen på kommunikasjonsproblemet besto i å vekke de to telemontørene som bodde på hotellet. I bytte mot et par flasker whisky gikk de med på å åpne en linje fra Televerkets nye og uferdige anlegg i Otta. Slik rakk vi VGs deadline som den gangen var i sjutiden på morgenkvisten.
Med Gro på fanget
Da vi kom tilbake til hotellet ble vi møtt av en særdeles ustø finansminister. Etter hva jeg husker brukte han tre av de fire veggene i spisesalen for å støtte seg ut. Han skulle tilbringe natten sammen med resten av partitoppene og regjeringsmedlemmene i to sovevogner som sto parkert på et sidespor, og som skulle kobles på natt-toget til Trondheim.
Bare pressens utsendte var innlosjert på hotellet. Dermed var vi heller ikke vitne til det som foregikk i vognene.
Men i hotellets biblioteksalong var nachspielet fortsatt i full gang, brannslukkingsarbeidet var tydeligvis oppgitt. Her satt landets statsminister med sin miljøvernminister på fanget, og sang friske viser fra sitt opphold som soldat i Tysklands-brigaden.
Det var litt av en start på en valgkamp, som endte med partiets inntil da dårligste resultat. Valgnatten ble kronet av at Reiulf Steen var for indisponert til å dukke opp i partilederdebatten. Det var først i diskusjonene om partiets elendige valgresultat at det festlige laget begynte å bli omtalt.
Tilbake til togturen: Oppvåkningen i Trondheim lørdag formiddag ble nok for mange preget av skallebank og politisk bakrus. Få hadde noe fornuftig å si om rentetaket og arrangementet i Nidarøhallen om kvelden ble heller ingen stor begivenhet å rapportere hjem fra. For pressen (unntatt NRK og NTB) var det ingen søndagsaviser å rapportere til.
Journalistene var mer opptatt av det politiske innholdet i valgtogets avsporing enn av partitoppenes skandaløse opptreden i festlig lag.
Alkoholen fløt i Stortinget
På denne tiden kunne de politiske journalistene jobbe tett på stortingsrepresentantene. Mange journalister hadde tilgang til partienes gruppemøter på onsdagene, mot løfte om ikke å rapportere derfra.
I stortingsrestauranten var det fritt fram for å blande seg med representantene ved bordene. Her kunne man være daglig vitne til f.eks. Trygve Brattelis lunsjinnkjøp: Pils & banan.
Alkoholen fløt gjennom landets nasjonalforsamling – i kontorer, møterom og ikke minst i kjellerstua hvor politikere og journalister jevnlig var samlet til festlig samvær. Sikkerhetsrutinene var ikke strammere enn at det ble avholdt nachspiel på Stortinget etter en fuktig kveld i Tostrupkjelleren. Problemet med alkoholen var ikke et tema som pressen viet særlig oppmerksomhet.
Derfor tok det også lang tid før Ap-togets avsporing på Otta stasjon ble til en anerkjent skandale.
I dag er det langt større avstand mellom politikere og presse – både fysisk og politisk. Jeg tror dette har ført til en skarpere rolleforståelse og mer uavhengig, kritisk og avslørende politisk journalistikk. De siste års mange avsløringer av inhabilitet, kriminalitet og dårlig vandel blant stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer vitner om dette.
Jessheims «Deep throat»
Historien om møbelhandler Engen fra Jessheim er et annet kapitel. Her er det snakk om innsyn i maktkampene som preget arbeiderbevegelsen i disse årene.
Bevæpnet med lydbånd og opptaker klarte møbelhandleren å gi utvalgte journalister orkesterplass til møteagenda og beslutninger til noen av de aller mektigste i det politiske Norge: Statsministeren, Arbeiderpartiets leder, nestleder og partisekretær. Aps parlamentariske leder i Stortinget og LO-lederen. Dessuten ikke minst fagbevegelsens høvding, den avgåtte LO-sjefen Tor Aspengren.
At «noen hadde snakket sammen» var ikke lenger en myte. Uttrykket ble etablert som sannhet. Jeg har selv hørt et opptak av Tor Aspengren, hvor LOs ennå mektige høvding diskuterer hvem som bør bli ny sjef for Overvåkingspolitiet i Norge (dagens PST).
Møbelhandlerens rolle som edderkopp i dette spindelnettverket ble ikke avslørt før i en artikkel i Dagsavisen i 1989 og en senere bok av journalistene Pål T. Jørgensen og Viggo Johansen. Senere er den bekreftet gjennom politiske memoarbøker og historiske verk.
Virksomheten skal ha startet gjennom kontakt med Dagbladets medarbeider Per Vassbotn. Men da Vassbotn senere gikk fra NRK til en ny rolle som statssekretær hos statsminister Odvar Nordli, valgte Engen å oppsøke andre journalister bl.a. i VG.
Engen var tydelig inspirert av «deep throat» (den hemmelige kilden som førte til president Richard Nixons fall). Han innledet sin kontakt med journalister gjennom å avtale et anonymt møte i en parkeringskjeller.
Slik fikk pressen innsyn i maktkampen som førte til to statsministres fall – Trygve Bratteli og Odvar Nordlis avgang. Senere ble Reiulf Steen fjernet som partileder på brutalt vis. Det er interessant å se hvordan redaktører i Arbeiderbladet og Arbeidernes Pressekontor lot seg bruke som brikker i dette spillet.
Et blødende sår i pressen?
Møbelhandler Engen hadde tydeligvis full oversikt over møtevirksomheten i arbeiderbevegelsens toppledelse. Agenda, tid og sted. Deltakere. Kanskje var det slik jeg kom til å ligge i buskene utenfor Trygve Brattelis leilighet i Ullevålsveien i Oslo en vinternatt i 1981.
Her var bevegelsens aller mektigste samlet for å avgjøre hvem som skulle overta statsministerjobben etter Odvar Nordli.
Neste morgen kunne hele VGs førsteside slå fast at det ble Rolf Hansen.
Rolf, hvem..?
Det var kanskje riktig i et par timer. Men det viste seg at Rolf Hansen hadde takket nei til oppdraget. I stedet pekte han på Gro Harlem Brundtland.
Et forsmedelig journalistisk nederlag som vanskelig lot seg forklare overfor avisens lesere.
Møbelhandlerens spinnerier er omtalt som et blødende sår i norsk journalistikk. Det har jeg litt vanskelig for å forstå. Det er selvsagt viktig å utøve kildekritikk, men vis meg den journalist som hadde nektet å få et slikt innsyn i samtalene mellom landets største utøvere av politisk makt. Hun/han ville i hvert fall ikke jeg ha ansatt som reporter.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
