Redaktører flest innrømmer ikke feil

I fjor, som året før, ble Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 – om faktasjekk – brutt oftest: Det skjedde 24 ganger, men bare i fem av sakene innrømmet redaktørene at de hadde sviktet.

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonse­inntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet, for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær Varsom-plakaten. Utførermediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er tredje artikkel og dagens ord er sannhetssøkende.

Serien publiseres hver fredag. 

Sorry seems fortsatt to be the hardest word for redaktørene

En som vet at det er vanskelig å få redaktører til å innrømme feil, er Erik Schjenken. Han har ventet siden 2007 på at Dagbladet skal beklage noe både Høyesterett og Menneskerettighets­domstolen i Strasbourg mener avisa ikke kunne skrive.

Dagbladet anklaget Schjenken og en kollega, som da var ambulansesjåfører, for rasisme. De hadde bedt politiet ta seg av en mørkhudet og hardt skadd mann i Sofienbergparken i Oslo, Ali Farah, i stedet for selv å ta ham med til legevakta.

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

«Noen er mindre verd enn andre» 

Dagbladet sammenlignet ambulansesjåførene med «brannmenn som ikke gadd å slukke en brann fordi det bodde uønskede personer i gården» og påsto, i en lederartikkel, at «Farah verken ble undersøkt eller hjulpet». 

«Det var rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens. Det var resultatet av et menneskesyn, hvor noen er mindre verd enn andre», skrev politisk redaktør Marie Simonsen i en kommentar. 

Hun var ikke selv til stede i Sofienbergparken da hendelsen skjedde. Det var ikke journalist Trude Ringheim heller, men hun mente å vite dette:

«Hadde en hvit, norsk mann blitt slått i asfalten, er jeg ganske overbevist om at han hadde fått hjelp.» 

Massiv fordømmelse 

Påstander, påstander og påstander, men få forsøk på å være sannhetssøkende. Dette ordet kom inn i den andre setningen i pressens samfunnsoppdrag i 2024: «En fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.» 

Den offentlige fordømmelsen av ambulansesjåførene var massiv. Helseminister Sylvi Brustad slo fast at «alle mennesker har krav på samme behandling i Norge, enten man er svart, hvit, kvinne eller mann». SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen sa at det som skjedde «sannsynligvis ikke» hadde rammet en hvit småbarnsfar. 

Hvordan er det å bli utsatt for en slik medieomtale? 

«Søvnforstyrrelser var det mest utbredte symptomet», skrev psykologene Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsen etter å ha forsket på hvordan personer reagerte på personangrep i mediene. 

Med hagla i munnen 

Psykologene fant også eksempler på selvmordstanker, depresjoner, panikkangst og utmattelse. Schjenken satt selv «med hagla i munnen» og vurderte selvmord. Først etter tre år orket han gå til sak mot Dagbladet for ærekrenkelser. 

Han innrømmet at det var feil å overlate Farah til politiet, men de trodde han var ruset, sa Schjenken. Det var han ikke. Han hadde hodeskader etter å ha blitt slått ned.

Schjenken nektet for at de lot være å ta ham med i ambulansen fordi han var mørkhudet, og for at han selv var rasist. Det kunne heller ikke Dagbladet dokumentere at han var. Og det var feil, som Dagbladet påsto, at Farah ikke ble undersøkt av ambulansesjåførene. 

Norge har ytringsfrihet, men den er ikke grenseløs. Hvis en avis påstår, som et faktum, at noen har rasistiske motiver for å la være å hjelpe folk i nød, må den ha bedre grunnlag for det enn Dagbladet hadde.

Å insistere er ikke nok 

Etter at Schjenken vant i lagmannsretten våren 2013, undersøkte jeg hvor ofte redaktører innrømmet feil og beklaget dårlig dokumenterte påstander. 

Jeg studerte saker der medier ble felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 – for ikke å ha sjekket fakta godt nok. Redaktørene i medier som blir klaget inn til utvalget, må svare på klagene som en del av saksbehandlingen. 

Jeg fant 26 slike saker fra 17 ulike medier i 2012. Redaktøren i Nordlys var den eneste som i sitt svar innrømmet at avisa hadde sviktet. De andre sto på sitt. Avisa Sør-Trøndelag insisterte sågar på at «at samtlige påstander som er innklaget, er korrekte». 

Men å insistere er ikke nok. Aviser har også «ansvar for å kontrollere at påstandene er korrekte», skrev PFU i sin fellende kjennelse. 

Den vanskelige kunsten å si unnskyld 

Jeg gjentok undersøkelsen ti år etter, for å sjekke om redaktørene var blitt mer villige til å innrømme feil. I 2022 ble 23 saker felt for brudd på det samme punktet. Bare NRK og lokalavisa Fosna-Folket innrømmet uten forbehold sine feil. Fire andre vedgikk at de kanskje kunne gjort en bedre jobb. 

I 2023 var det 55 brudd på punkt 3.2, men 32 av dem var samme sak publisert av flere lokalaviser. Fire redaktører beklaget uforbeholdent, mens to andre innrømmet at saken kunne vært bedre. I 2024 felte PFU 24 saker for dårlig faktasjekk. Dette året var det også bare fire rene beklagelser, og tre med forbehold.

En liten forbedring fra 2012, men fortsatt nekter et stort flertall av redaktørene for at de har gjort feil – i saker der PFU senere slår fast det har de gjort. Redaktørforeningens «Lynkurs i kunsten å si unnskyld», har åpenbart hatt liten effekt. 

Et altfor stort ord 

Sannhetssøkende er i sannhet et stort ord. Og det hjalp lite å skrive det inn i pressens samfunnsoppdrag. Det ble, som nevnt, 24 brudd i 2025 også – og bare fem av redaktørene innrømmet å ha gjort feil.

I 2025 sank tallet på PFU-klager som ble løst i minnelighet, ved at redaktørene tok en prat med klagerne før saken kom til behandling og ble enige om et kompromiss. Det er som Elton John synger: 

Why can't we talk it over?

Ohh, it seems to me

That sorry seems to be the hardest word 

Dagbladet har aldri innrømmet feil eller sagt unnskyld til Schjenken. Selv ikke da Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avviste en anke fra avisa i 2018 – etter at den var dømt i tingretten og lagmannsretten, og Høyesterett hadde avvist saken.

Dagbladet krever beklagelser 

Så kunne man kanskje forvente at Dagbladet selv ble mer tilbakeholden med å be andre beklage sine feilgrep. Tro om igjen. Avisa gjentatte ganger gjort dette i lederartikler, etter nederlaget i Strasbourg:

Senterpartiets stortingsrepresentant Geir Pollestad måtte «skrive følgebrev med en unnskyldning fra ham som kan legges ved til alle som får sakene sine omgjort». Dette gjaldt ofrene for den såkalte NAV-skandalen. Og statsminister Erna Solberg skyldte «Wenche og de 22 andre renholderne fra Nordlandsbanen en unnskyldning». 

Justisminister Emilie Enger Mehl fra Senterpartiet måtte beklage «at politiet regelmessig har brutt loven og gått over streken i sin iver på å straffe rusbruk». Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik, også fra Senterpartiet, måtte både «angre og beklage» at han ikke ville offentliggjøre en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt.

«En beklagelse er på høy tid» skrev Dagbladet i 2023, og igjen var kravet rettet mot Mehl – nå i en sak om Norsk Narkotikapolitiforening. 

Ba om beklagelse til seg selv 

«Staten må bli bedre på å si unnskyld», mente Dagbladet da samiske aktivister protesterte mot vindkraftutbygging på Fosen. Problemet med statens unnskyldninger var at de enten var «halvveis» eller tok «for lang tid». 

Avisa har også bedt om en beklagelse fra staten til seg selv, fordi dens egen prisbelønte serie «En syk skinasjon» ble forsøkt diskreditert av en forskningsetisk komité nedsatt av Kunnskapsdepartementet. 

Atle Antonsen «la seg flat og ba om unnskyldning» etter at Sumaya Jirde Ali beskyldte ham for rasisme på en bar i Oslo høsten 2022. Dagbladet mente beklagelsen «framstår troverdig», men minnet samtidig om at «Antonsens oppførsel har fått alvorlige konsekvenser». 

Antonsen ble anmeldt, men saken ble henlagt av riksadvokaten som et «lite vellykket forsøk på satire». Schjenken-saken fikk også alvorlige konsekvenser, og den ble ikke henlagt. Hvorfor kunne ikke avisa beklage overfor ham? 

Det er bare å beklage 

Mediene er i krise og redaktører legger skylda på sosiale medier, kunstig intelligens og statens momspolitikk, blant annet. Det vil ikke løse krisen, men det kan neppe skade om de gjør litt mer for å unngå faktafeil, samt innrømme og beklage dem de har begått.

For redaktørene har selv skylda for at antall brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 er like høyt år etter år. De har også skylda for at de nekter å innrømme sannheten om at de ikke har søkt godt nok etter den. Sannheten, altså.

Slik er tilstanden i den bransjen som regjeringen mener skal redde oss fra desinformasjon.

Kildeliste:

• Norsk Presseforbund: PFU-statistikk 2025, presse.no 

• «Falsk trygghet», Dagbladet 14. august 2007. 

• «Skrekk og avsky», Dagbladet 11. august 2007. 

• «Hvem er svinet her?», Dagbladet 9. august 2007. 

• «Brustad reagerer på at voldsoffer ble forlatt», NTB 7. august 2007. 

• «Ambulansen kjørte fra alvorlig skadde Ali (37): − Kunne dette skjedd en hvit mann i Frognerparken?», VG 9. august 2007. 

• Duckert, Fanny og Karlsen, Kim Edgar (2017): I medienes søkelys, Gyldendal akademisk, side 51. 

• «– Et sammenhengende helvete», nrk.no 29. november 2011. 

• «En grotesk politisk renvaskelse», Dagbladet 5. november 2019. 

• «Dagbladet mener: Erna (58) bør si unnskyld til Wenche (57)», Dagbladet 17. februar 2020. 

• «En siste sjanse», Dagbladet 4. april 2022. 

• «Han må angre og beklage», Dagbladet 22. oktober 2022. 

• «Den som tier samtykker», Dagbladet 13. januar 2023. 

• «Må lære seg å si unnskyld», Dagbladet 7. mars 2023. 

• «Staten må beklage», Dagbladet 2. januar 2025. 

• Søk i Retriever etter «seg flat» i Dagbladet siden 2018. 

• «Rom for tilgivelse», Dagbladet 17. mars 2023. 

• NN mot Sør-Trøndelag, PFU-sak 11-340, presse.no. 

• Søk i PFU-basen etter brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. For årene 2012 og 2022 er det også inkludert saker som PFU ga kjennelsen «Kritikk», som var en mildere form for etikkbrudd. Denne kjennelsen ble droppet fra 2023, da den var vanskelig å forstå. 

• «Lynkurs i kunsten å si unnskyld», redaktor.no 25. mars 2021. 

• «Regjeringen legger fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon», Regjeringen.no, 16. juni 2025. 

———————————————-

Dette er del 3 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.