Fravær av kilder kan forme krigsfortellingen

Det er både riktig og nødvendig at norsk presse avdekker og omtaler overgrep og mulige krigsforbrytelser i Gaza-krigen. Når israelske soldater – ofte anonymt – står fram og forteller om bruk av palestinske sivile som menneskelige skjold, skal det omtales. Punktum.

Når én side er mer synlig enn den andre

Norske medier har ved flere anledninger publisert saker basert på uttalelser fra israelske soldater, tidligere soldater og israelske varslerorganisasjoner.

NRK publiserte senest 16. desember et anonymisert intervju med det som skal være en israelsk soldat. I denne og tidligere saker beskrives konkrete, alvorlige handlinger: sivile som tvinges til å gå først inn i tunneler og bygninger, fanger som brukes for å beskytte soldater, og praksiser som – dersom de stemmer – utgjør klare brudd på krigens folkerett.

Dette er viktig journalistikk. Men det finnes et påfallende fravær på den andre siden: Så vidt jeg vet, har ikke én eneste Hamas-soldat stått fram eller vært sitert – anonymt eller åpent – i norske medier og forklart hvordan Hamas opererer militært, hvordan sivile brukes, eller hvilke vurderinger som gjøres i kamp.

Man kan jo tenke seg hvilken kraft det ville hatt dersom en Hamas-soldat sto fram og sa: «Vi bruker sivile som skjold, vi skyver barn foran oss, vi gjemmer oss i sykehus og skoler.»

Slike vitnesbyrd finnes ikke, og derfor oppstår det en strukturell asymmetri som sjelden problematiseres i dekningen.

Problemet for pressen er at den lenge ikke har hatt tilgang til Gaza, slik at en verken kan følge israelsk militær eller Hamas på tett hold. Og dermed må forholde seg til såkalte andrehåndskilder.

Asymmetri

Når israelske soldater uttaler seg, skjer det som oftest anonymt – fordi israelske militære regler og retningslinjer sterkt begrenser soldaters direkte kontakt med pressen.

Hvorfor hører eller leser vi ikke tilsvarende vitnesbyrd fra anonyme Hamas-soldater? Det er ikke fordi slike historier ikke finnes. Det er fordi de ikke kan fortelles. Noe tilsvarende rom eksisterer knapt under Hamas, der ytring om interne forhold kan få fatale konsekvenser.

Israel er en stat med fri presse, juridiske institusjoner og en offentlighet der soldater kan varsle og snakke med journalister.

Det finnes organisasjoner som Breaking the Silence, aviser som Haaretz, og et rettssystem som – i det minste i prinsippet – kan ettergå egne styrker. Denne åpenheten produserer også dokumentasjon.

Hamas er en autoritær, væpnet organisasjon uten pressefrihet og uten rom for intern kritikk. Å stå fram med kritikk av egen organisasjon vil for et Hamas-medlem kunne føre til represalier, noe flere organisasjoner har uttrykt, blant annet Human Rigths Watch og Amnesty International.

Det er samtidig viktig å understreke at Hamas aktivt produserer propaganda og forsøker å kontrollere narrativer. Dermed er bildet ikke bare preget av taushet, men også av ensidig kommunikasjon som gjør det vanskelig for mediene å få uavhengig innsikt i organisasjonens praksiser.

Når skjevhet skaper mistillit

Denne ulikheten i tilgang får konsekvenser. Når norske redaksjoner – helt korrekt – baserer seg på tilgjengelige kilder, lekkasjer og vitnesbyrd, vil dekningen uunngåelig produsere langt flere saker med konkret, dokumentert kritikk av den ene parten.

Over tid kan dette skape et bilde der den ene siden fremstår gjennomlyst, ettergått og belastet med detaljerte anklager, mens den andre forblir langt mer skjult.

Internasjonale organisasjoner som FN og ulike NGOer forsøker å dokumentere overgrep fra begge sider, men møter store hindringer i tilgang og sikkerhet. Dette forsterker asymmetrien i journalistikken.

Dette handler ikke om «balanse»

Dette handler ikke om å «balansere skyld» eller bagatellisere overgrep. Det handler om å være ærlig om premissene for journalistikken.

Når israelske soldater står fram, bør det samtidig forklares hvorfor tilsvarende vitnesbyrd ikke finnes fra Hamas’ side – og hva det sier om makt, kontroll og risiko.

Uten denne konteksten risikerer pressen at åpenhet tolkes som større skyld, og taushet som fravær av ansvar. For publikum er dette avgjørende: skjev dekning påvirker opinion, politiske beslutninger og tilliten til mediene. Derfor må journalistikken tydeliggjøre hvorfor asymmetrien oppstår.

Kontekst som forutsetning for tillit

God krigsjournalistikk handler ikke bare om å publisere det som kan dokumenteres, men også om å forklare hvorfor noe ikke lar seg dokumentere på samme måte. I Gaza-krigen er nettopp dette avgjørende for at publikum skal forstå både konflikten – og medienes dekning av den.

Redaksjoner bør derfor oftere forklare kildeasymmetrien eksplisitt, slik at publikum forstår hvorfor dekningen ser ut som den gjør. Dette er nødvendig for at folk skal stole på journalistikken.

Uten slik forklaring blir krigsjournalistikken ikke bare skjev – men også misforstått.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.