Odd Isungset
Foto: Samlaget
MENINGER:
Fylleprat, rasisme og etikk
«Det mest etisk og journalistisk interessante er ikke opptakene i seg selv, men publiseringstvilen», skriver Odd Isungset om TV 2s avsløring
TV 2-historien om minusvarianter er markant annerledes enn andre mediesaker om bruk av skjulte opptak. De fleste saker om skjulte metoder som har vært vurdert av PFU har handlet om nøye planlagte journalistiske opplegg, der man på forhånd har diskutert seg fram til om det er en etisk aktverdig metode. TV2-saken om Frp-rådgiver Hårek Hansen er noe helt annet. Den kommer ramlende i fanget på redaksjonsledelsen i form av opptak på en bar, og er åpenbart i et presseetisk grenseland. Derfor bør saken komme opp i PFU, der tvilen muligens kan komme innklagede TV 2 til gode.
Men det skal nok mye til. For PFU kan umulig legitimere at journalister i sin praksis kan gjøre skjulte opptak på et utested som de deretter publiserer. Metodebruken kan muligens godkjennes. Det forutsetter i så fall at det entydig blir slått fast at dette er et unntakstilfelle der det kom fram opplysninger som var av så stor samfunnsmessig betydning at det under tvil var legitimt å publisere opptaket.
Dessuten er det usikkert om PFU kan behandle saken. Ifølge vedtektene skal en klage som hovedregel være basert på et samtykke fra direkte berørt part. Det gjelder også dersom generalsekretæren i Norsk Presseforbund tar saken opp på initiativretten. I mange tilfeller ønsker ikke berørte i slike mediesaker at det rippes opp i saken på ny, fordi det fører til fornyet belastning.
Skjult kamera er en unntaksmetode i journalistikken. Metoden har gitt oss mange store avsløringer. Det ferskeste eksempelet er TV2-dokumentaren som viste at det finnes mennesker i vårt samfunn som praktiserer privat dødshjelp. Andre eksempler er dokumentarene som dokumenterte at norske imamer anbefalte omskjæring av kvinner, til tross for at de sa noe annet offentlig. TV-beretningene om pelsdyr- og svinenæringa som avdekket grov dyremishandling er også saker som ved hjelp av skjulte metoder har ført til vesentlige samfunnsendringer. Alle disse var nøye planlagte dokumentarer, noen med bruk av både skjult opptak og falsk identitet.
Barsamtalen som TV2 publiserte var noe helt annet. Her satt redaksjonen plutselig med oppsiktsvekkende opptak fra en beruset politisk rådgiver. Medieledere og andre meningsbærere bør nok være varsomme med å karakterisere opptakene som en journalistisk bragd. Det mest etisk og journalistisk interessante er ikke opptakene i seg selv, men publiseringstvilen. Her veier aktørens samfunnsrolle svært tungt i vurderingen. Er rådgiver Hårek Hansen en så sentral maktperson at det var rett å publisere? Og, ville det vært prinsipielt annerledes dersom det var en person høyere opp i systemet?
Tvil er en av de viktigste drivkreftene i journalistikken. Jeg mener vi som journalister alltid skal prøve å sette oss inn i situasjonen til de vi eksponerer. Men jeg mener også at ethvert menneske er ansvarlig for sine egne handlinger, uansett om de er beruset eller ikke. Presseetikken handler om hvor godt vi balanserer forholdet mellom den personlige belastningen vi påfører enkeltmennesket, og hvor samfunnsvesentlig publiseringen er. I en klagesak vil vi trolig får begge parters versjon av hva som skjedde før, under og etter opptak og publisering. Det ville gi oss bedre grunnlag for å vurdere publiseringsbeslutningen.
De spissformulerte synspunktene på dette har haglet de siste dagene. Nå er det kanskje tid for å roe det litt ned, og å se på hva PFU har konkludert med i tidligere saker om skjulte opptak. Enhver sak er forskjellig. I enkelte tilfeller er det legitimt både å bruke skjult kamera, og å fravike kravet om å klargjøre premissene for intervjusituasjonen. I andre tilfeller er det i strid med det etiske regelverket å gjøre dette. I vurderingen blir det lagt vekt på tidligere klagesaker. Jeg har derfor hentet fram fire forskjellig saker som jeg husker godt fra mine ti år i Pressens Faglige Utvalg.
I PFU-basen finner vi ingen tilsvarende saker. Den mest nærliggende er Brennpunkt-saken fra 2005 med tittelen «LO ved kongens bord» NRK hadde festet en trådløs mikrofon på Åslaug Haga. Den fanget også opp det som ble sagt på bakrommet, fordi fotografen lot kamera gå for å fange øyeblikket idet Haga kom ut av møterommet. NRK ble felt for å publisere opptakene. Begrunnelsen var blant annet at man på den måten brøt tillitsforholdet mellom mediet og deltakeren som hadde på seg den trådløse mikrofonen, og at det som kom fram ikke hadde stor nok samfunnsmessig betydning.
Den såkalte Golddigger-saken fra Dagens Næringsliv i 2007, er også interessant. Avisa laget en featuresak om unge kvinner som oppsøkte rike menn for gratis alkohol og moro. DN ble felt i PFU for å ha spandert alkohol på intervjuobjektene, men avisa fikk ellers skryt for sitt journalistiske arbeid med å belyse viktige samfunnstrekk med utradisjonelle metoder. «Mye av det som omtales ville det være umulig å få fram dersom journalist og fotograf ikke selv var deltakere. Dette er en svært vanskelig metode som forutsetter at journalister har forståelse og omtanke for virkningen en slik eksponering kan få for de medvirkende» heter det i uttalelsen fra PFU.
Salget av svartebørsbilletter til Quartfestivalen er en annen interessant sak. I 2002 avslørte Fædrelandsvennen at kona til festivalen pressesjef hadde solgt billetter på svartebørs. Avisas journalister kjøpte selv billetter uten å fortelle hvem de var. PFU frikjente avisa og la vekt på den nære relasjonen mellom selger og pressesjef: «Avsløringen av svartebørssalget, sett på bakgrunn av hvem som foretok det, kan rettferdiggjøre bruken av de fordekte metodene. Quart-festivalens anseelse og betydning gjør det etter utvalgets mening til en vesentlig samfunnssak at svartebørssalg av billetter forekommer i festivalledelsens nærmeste krets. Utvalget kan vanskelig se at billettsalget kunne vært dokumentert på annen måte».
«Finner virkelig engler?» var tittelen på en BA-reportasje som ble klaget inn til PFU i 2010. En journalist fra Bergensavisen hadde meldt seg på Engleskolen til Astarte Education, der prinsesse Märtha Louise var medeier og kursholder. Journalisten hadde meldt seg på under eget navn, og formidlet i ettertid det hun opplevde under helgekurset. PFU konkluderte med at metoden var presseetisk akseptabel, og at det ikke hadde vært mulig å formidle det som skjedde uten å bruke deltakende observerende metode. Utvalget la særlig vekt på at saken hadde samfunnsmessig betydning på grunn av at eieren og driveren av kurset var en del av kongefamilien.
Disse fire sakene er alle interessante i forhold til en eventuell PFU-klage mot TV 2. Alle sakene er gamle, men jeg tror utfallet ville blitt akkurat det samme i dag. En vesensforskjell er likevel at framveksten av internett, og særlig sosiale medier, har gjort belastningen for de som blir avslørt ved skjulte metoder veldig mye større. Men det berører likevel ikke de prinsipielle betraktningene om bruken av kontroversielle metoder og om medienes samfunnsrolle.
Sosiale medier er ikke tvilens arena. Det er i stedet blitt en kloakk av skjellsord der mange lufter sitt hat mot mediene og mot politikerne som har tatt på seg den utakknemlige jobben det er å bruke all sin tid på å forsøke å styre dette landet. Det er interessant å lese alle som får seg til å mene at TV 2 er spesielt på jakt etter Frp, og verdt å ta med seg at den ene journalisten som gjorde opptak tidligere har vært aktiv i Fremskrittspartiet, mens nåværende pressesjef i partiet tidligere har vært en profilert politisk reporter i TV 2. Jeg kan ikke se at journalistikken til de to på noen måte har vært preget av deres politiske sympatier.
RETTELSE: I en tidligere utgave av innlegget sto det at Fædrelandsvennen avslørte at festivalsjefens kone hadde solgt billetter på svartebørs. Det er feil. Det riktige er at det var kona til festivalens pressesjef. Rettelsen ble gjort fredag 8. mai klokken 09.36.
———————————————-
Teksten ble først publisert på Odd Isungsets Facebook-side.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
