Har Prix Radio plass til de uavhengige podkastene?

Nok en gang er nominasjonene til Prix Radio offentliggjort. Og nok en gang er det de store og etablerte mediehusene som dominerer listene.

Det finnes selvfølgelig mange svært gode produksjoner blant de nominerte. Dette handler derfor ikke om å trekke kvaliteten deres i tvil. Likevel mener jeg det er på tide å stille et spørsmål: Hvor blir det av de uavhengige podkastene?

Jeg står selv bak blant annet Let There Be Pod og Turnébussen. Begge ble meldt på årets konkurranse, men nådde ikke gjennom. Det er i seg selv ingen skandale. Ingen har krav på å bli nominert, og jeg skal være forsiktig med å hevde at mine egne produksjoner er bedre enn dem juryen har valgt ut.

Men når nominasjonslistene år etter år domineres av de samme store aktørene, mener jeg det er legitimt å diskutere om systemet i tilstrekkelig grad fanger opp det som skapes utenfor de etablerte mediehusene.

Let There Be Pod har passert 130 episoder og mer enn 120 timer med innhold. Vi har hatt over 50 gjester, intervjuet tidligere medlemmer av AC/DC og arrangert livepodkaster på blant annet Rockefeller, John Dee og Union Scene. Alt er bygget opp uavhengig, uten et stort mediehus, markedsapparat eller redaksjon i ryggen.

Turnébussen er et annet eksempel. Der møter vi artister og mennesker fra musikkbransjen i en gammel Dodge Van og snakker om livet på veien. Konseptet er utviklet fra bunnen av og realisert gjennom relasjoner til artister, managementer, festivaler og arrangører.

Dette nevner jeg ikke fordi disse podkastene automatisk burde vært nominert. Jeg nevner det fordi de representerer en stor del av den norske podkastvirkeligheten: Produksjoner som skapes av små miljøer, med begrensede ressurser, men med tydelige konsepter, høy gjennomføringsevne og et nært forhold til publikum.

Uavhengige podkastskapere må ofte være programledere, produsenter, teknikere, redaktører, selgere og markedsførere på én gang. De tar økonomisk risiko selv, bygger egne nettverk og finner fram til historier og stemmer som ikke nødvendigvis får plass hos de største aktørene.

Burde ikke også dette være en viktig del av det Prix Radio skal løfte fram?

Dersom de samme mediehusene stadig står igjen med hovedtyngden av nominasjonene, kan konkurransen etter hvert oppleves mer som en intern bransjepris for de største miljøene enn som en kåring av det beste innen norsk radio og podkast.

Det kan være mange grunner til dette. Kanskje de store aktørene ganske enkelt leverer de beste bidragene. Kanskje de er flinkere til å forstå kategoriene og presentere produksjonene sine for juryen. Men det kan også være verdt å se nærmere på kriteriene, juryenes sammensetning og hvordan bidragene vurderes.

Hva vektlegges mest: Store lyttertall, teknisk produksjonsnivå og kjente navn eller originalitet, innhold, samfunnsverdi og evnen til å bygge noe nytt?

Prix Radio har muligheten til å vise fram hele bredden i norsk lydproduksjon. Da bør prisen også være nysgjerrig på det som skjer utenfor de største redaksjonene.

Dette handler ikke om at alle skal få premie. Det handler om at flere bør oppleve at det faktisk er mulig å nå fram.

Hvis Prix Radio ønsker å være hele lydbransjens viktigste pris, må også de uavhengige produsentene kunne kjenne seg igjen i nominasjonslistene.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Aftenposten vokser på lyd

Klager inn Strømøys podkast til PFU