MENINGER:
«En artikkel i Østlandets Blad og Nettavisen hadde fått det til å gå kaldt nedover ryggen min», skriver Malin Langøy Aarbø.
«Hva synes du om denne saken?»
Jeg sendte melding til en sykepleier og journalist jeg kjenner.
En artikkel i Østlandets Blad og Nettavisen hadde fått det til å gå kaldt nedover ryggen min. Tittelen var «Halvor (79) fikk hjerteinfarkt på skitur – ble reddet av medisinen han selv har utviklet», fulgt av et stort bilde av både mannen og medisinen.
Det kunne ha vært en gladsak. Men noe skurret.
Da jeg fikk svar på meldingen, ble jeg lettet.
«Fremstår som reklame, eller?»
Det var ikke bare meg!
«Veldig. Og er det virkelig et reseptfritt legemiddel som har reddet livet hans?»
«Tittelen går UHYRE langt i å slå det fast.»
Når nattevakten slukker lyset på soverommet mitt, ser jeg siluettene av rader med medisinsk utstyr på hyllene ved sengen.
Artikkelen plager meg.
Jeg har en muskelsykdom som heter spinal muskelatrofi (SMA). Det innebærer at musklene i kroppen min svekkes over tid, og at jeg statistisk sett kommer til å dø tidlig.
Det innebærer også at jeg er utsatt for mye sykdom – og det merker algoritmene.
De forsyner meg med stadig nye helsesaker, og det florerer med villedende helseinformasjon, alternative produkter og mer eller mindre moderne kjerringråd.
Ingen anledning er usmakelig nok til å la være. Etter at roeren Olaf Tufte døde av akutt hjertestans, spekulerte flere på om dødsfallet skyldtes koronavaksinen.
Det er ikke lenge siden begravelsen fant sted, men rykter som ligner, har blomstret lenge.
Påstander om «overdødelighet» og at «injeksjonen har ført til en epidemi av hjertebetennelser» krøp inn under huden på folk, inkludert min. Bør jeg la være å ta vaksinen?
For innleggene, med bilder, advarende tekst og kirsebærplukkede fakta, virker.
I fjor vinter lå jeg på sykehuset med lungebetennelse. Hjerterytmen min løp løpsk, og legen sa det hastet med medisin.
Men ikke faen om jeg skulle ha noe hjertemedisin med ubehagelige bivirkninger!
Jeg trengte bare kaldt vann i ansiktet og noen isposer på halsen, mente jeg. Det hadde nemlig «fungert for meg», etter at jeg kom over en post om dette på sosiale medier….
Heldigvis fikk fagpersonen, ikke diverse influensere, det siste ordet.
Kjerringråd om isposer og vaksinefrykt er bare to blant utallige eksempler på det som publiseres i sosiale medier, i USA også av helsepolitikere, og videredeles av «vanlige» folk.
Informasjonen er vanskelig å ettergå og lett å bli villedet av.
Det som publiseres av redaksjonelle medier, skal og må ha et langt høyere nivå.
Men artikkelen om 79-åringens hjertemedisin går langt i å hevde at det reseptfrie legemiddelet Coxor reddet mannen. Dersom jeg noen gang skulle få hjerteinfarkt, kan denne medisinen redde livet mitt, får jeg inntrykk av — utelukkende på grunn av overskriften.
Om den faktisk gjorde det? Siden saken mangler statistikk og forskning, er det vanskelig å si.
Det kan vekke tillit at 79-åringen selv har vært med på å utvikle medisinen. Oppsiktsvekkende er det i hvert fall. Men gjør det samtidig at han kan ha økonomisk interesse av reklame for medisinen? Er artikkelen å regne som tekstreklame? Har han en dobbeltrolle?
Siden journalisten ikke har med andre kilder, ikke minst med fagkompetanse, fremstår også hjertepasienten spekulativ – enten han er det eller ikke.
Enkeltpersoner har ikke det samme etiske ansvaret som pressen.
Og det er slett ikke sikkert at informasjonen mannen kommer med, er uriktig eller umoralsk. Problemet er at leseren ikke aner, for saken ligner mer på en sosiale medier-post enn en redaksjonell artikkel.
Det kan ikke pressen tillate seg, ikke i dagens medievirkelighet.
Medier skal ikke svelge påstander rått, understreker Norsk Presseforbund.
I Vær Varsom-plakaten står det at det skal komme klart frem hva som er fakta, og hva som er påstander.
Det skal også være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold og ikke, og om kilden kan ha dobbeltroller.
Synes virkelig redaktørene av Østlandets blad og Nettavisen at de oppfyller disse kriteriene?
Som fersk journalist er det ikke noe gøy å kritisere andre journalister, selv om det er redaktørene som står ansvarlig. Derfor nølte jeg noen dager etter at saken ble publisert. Så etter kritiske stemmer. Nødvendig motstand.
Men nei. Derfor svelger jeg den bitre pillen.
For dette gjelder ikke kun denne artikkelen, denne redaktøren eller disse avisene. Og det gjelder definitivt ikke kun denne mannen eller denne medisinen.
Ingen er immune mot å bli lurt. Men journalistikken kan i det minste forebygge den folkesykdommen som spres i sosiale medier – dersom de to ikke blir for like.
Tiden for énkildesaker og syltynn brødtekst er forbi.
«I åpenhetens navn, spesielt siden teksten nevner vaksiner: Journalist og sykepleier Ingeborg Senneset har bidratt til kronikken.»
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
abonnement
abonnement
