Hele livet under pressens blikk

Det er vanskelig å forestille seg påkjenningen av et helt liv i offentlighetens søkelys.

For kong Harald begynte det ved fødselen.

Helt fra barndommen var han del av kongefamiliens offentlige kommunikasjon gjennom bilder og radio. Da han ble kronprins i 1957, sto fjernsynet foran sitt store gjennombrudd i Norge.

Siden kom kommersiell TV, tabloidpressen, nettavisene, sosiale medier og en offentlighet som aldri sover.

Harald levde gjennom hele medierevolusjonen.

Den pågående pressen

Forholdet til Sonja Haraldsen ga ham tidlig erfaring med et svært offentlig privatliv.

Da forlovelsen ble kunngjort i 1968, møtte paret pressen etter et forhold som i årevis hadde vært gjenstand for oppmerksomhet og spekulasjoner.

Hva Harald egentlig mente om journalistene som fulgte ham gjennom livet, vet vi lite om. Derfor er de få uttalelsene han ga ekstra interessante.

I 1990 ble han spurt om hvordan det var å bestandig være i søkelyset.

– Nå er jeg blitt vant til det. Men pressen er nok mer pågående enn før. Men stort sett er det et godt forhold mellom pressen og kongehuset, sa han til Klar Tale.

Fotografene lå klare utenfor Rikshospitalet mens faren var innlagt. Det var ikke spesielt hyggelig, medga Harald.

– Men de har jo en jobb å gjøre, sa han.

– Mye rart

Tretti år senere var grunnholdningen påfallende lik.

I samtalene med Harald Stanghelle til boken «Kongen forteller» sa han:

– Mediene er blitt mer pågående, men det er jo jobben deres. Så skal vi være glad for at vi har en fri presse her i landet. Jeg har ikke et vondt ord å si om norske medier. For det aller meste synes jeg de oppfører seg bra. Men vi lever jo med medienes pågang hele livet og ser at det private rommet er blitt mindre, sa kong Harald.

Det betyr ikke at oppmerksomheten alltid var enkel å leve med. Han reflekterte over alt som ble skrevet i sosiale medier.

– Jeg synes det står mye rart der, men det er ikke noe jeg bryr meg så voldsomt med. Det blir bare verre hvis vi tar til motmæle mot kritikk og rykter. Hvis man ikke svarer, så går det over til slutt. I alle fall gjør det meste det.

Kongen fortalte også om frustrasjonen medieomtalen kunne skape.

– Det kan være vondt ikke å kunne ta igjen når vi blir kritisert, men vi snakker om det oss imellom. De ubehagelige tingene må skyves til side og puttes i en egen bås. Det er for å forsvare seg selv. Men jeg kan bli oppgitt over ting som skrives, særlig hvis det ikke er sant, medga kong Harald.

Selv da NTB begikk generaltabben i 2017 ved å melde kongen død, virket han å ta det med fatning.

– Som dere har skjønt, er ryktet om min bortgang betydelig overdrevet – selv om landets redaksjoner fikk et litt annet inntrykk i september. Den eneste som har gått ut av tiden her i kveld, er nok elgen vi snart får servert, fleipet kongen på en slottsmiddag en måned senere.

Fylkesturene ble flere ganger arena for spontane svar om vanskelige familiesaker. Når han først svarte journalistene, kunne han være ganske direkte.

I 2022 omtalte han konflikten rundt Märtha Louise og Durek Verrett som en «kulturkollisjon». I 2026 svarte han igjen direkte da pressen spurte om Mette-Marits tidligere kontakt med Jeffrey Epstein.

Privatlivets fred

Det tydeligste skiftet under Haralds tid som konge skjedde rundt ham.

I 2000 opprettet Slottet en egen informasjonsavdeling. Tidligere journalister og profesjonelle kommunikatører ble hentet inn. Fra 2003 begynte Hoffet å publisere årsberetninger.

Etter hvert kom nettsider, sosiale medier, egne bilder, video og et langt mer profesjonelt system for kontakt med pressen.

Journalistene fikk lettere tilgang til informasjon og egne kontakter å forholde seg til. Slottet fikk bedre muligheter til å organisere og styre kontakten med offentligheten.

Men det grunnleggende spørsmålet om hvor grensen mellom offentlig interesse og de kongeliges privatliv, forble et betent tema.

I 2000 tok Pressens Faglige Utvalg (PFU) på eget initiativ opp Dagbladets publisering av et bilde av kronprins Haakon og Mette-Marit som kysset under en privat bursdagsfeiring. Avisen ble felt.

Utvalget slo fast at også kongelige har krav på en privat sfære, men de poengterte at bilder fra privatlivet kan publiseres dersom de dokumenterer forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.

I 2013 klaget hoffet Se og Hør inn for PFU etter en rekke reportasjer om kongefamilien, blant annet fra private ferier der kongelige barn var avbildet.

Hoffet ønsket en avklaring av hvor langt pressens rett til å dekke landets mest offentlige familie egentlig rekker.

Argumentet var at også kongelige må ha situasjoner og rom som forblir private, selv når de befinner seg utenfor lukkede dører. Da PFU felte Se og Hør for flere av publiseringene poengterte utvalget at kongefamilien må tåle mer omtale enn andre, men slo igjen fast at de har rett på en privat sfære.

«Noe av det helligste vi eier»

Da kongen ble innlagt på sykehus i Malaysia i 2024, var pressen ikke fornøyd med informasjonen de fikk om kongen.

Slotten svarte at alle helseopplysninger er taushetsbelagte – også for kongefamilien, selv om det er en offentlig sak når Norges statsoverhodet legges inn på sykehus.

Akkurat hvor grensa for de kongeliges privatliv går, forblir noe uklar den dag i dag.

Eller som Bernt Olufsen formulerte det i et innlegg i Medier24:

«For oss vanlig dødelige tilhører helseopplysninger noe av det helligste vi eier. Godt beskyttet mot allmennhetens innsyn gjennom lovbestemt personvern og privatlivets fred i Vær varsom-plakaten. Men Kongen og hans nærmeste familie er ikke som vanlige folk – deres funksjon er personlig og offentlig og den private delen av tilværelsen lar seg ikke alltid lett definere».

Stødig

Det kan ikke være lett for noen å ha en slik rolle, når pressen stadig tøyer strikken for hva som er privat.

Det mest slående med Haralds lange forhold til pressen er kanskje kontinuiteten.

Mediene rundt ham forandret seg. De ble flere, raskere og mer pågående. Det private rommet ble mindre, slik han selv beskrev det.

Han kunne bli oppgitt. Han innrømmet at det kunne gjøre vondt å ikke svare når han mente noe som ble skrevet var feil.

Men Harald fortsatte å forsvare en fri presse.

Det er lett for oss journalister å ta en slik holdning for gitt.

Kong Harald levde nesten hele livet under vårt blikk. Vi analyserte det han sa og ikke sa, studerte mimikken hans og gransket familien hans.

Likevel er det vanskelig å finne noen grunnleggende bitterhet mot pressen i det han selv etterlot seg av uttalelser.

Det sier kanskje aller mest om hans tålmodighet.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.