Ikke gjør Mette-Marit til vår tids Tore Tønne

En mulig fremtidig norsk dronning hadde en relasjon til en domfelt overgriper. Det rokker ved tillit og dømmekraft.

Det vi ser nå, er derfor nødvendig maktkritisk journalistikk – og den skal gjøres. Men nå står mediene i fare for å miste proporsjonene.

Når dekningen blir så intens og omfanget blir så stort at saken vokser seg større enn innholdet tilsier, rammes Mette-Marit langt hardere enn fortjent.

Jakten videre

Ingen redaksjon vil være den som «slipper saken». Ingen vil stå på siden av det som definitivt er dagsorden.

Spørsmålet nå er hvor langt norske medier er villige til å gå for å komme tettere på saken. Det som nå utspiller seg, er en så omfattende og intens mediedekning at få saker kan måle seg med den. Hver redaksjon kan isolert sett sikkert forsvare sin publisering. Sakene og kommentarene kan ha relevans og nyhetsverdi.

Problemet oppstår i totaliteten – når volum, tempo og konkurranse skaper et samlet trykk som langt overstiger informasjonsbehovet, og risikerer å påføre et enkeltmenneske en uforholdsmessig belastning med uante konsekvenser.

Klikkøkonomi

Klikkøkonomi og publiseringspress forsterker presset på Mette Marit. Seriepublisering, løpende vinklinger og kontinuerlige kommentarer skaper et eskalerende trykk som ingen enkeltredaksjon styrer – men som alle bidrar til.

Presseetikken utfordres ikke bare av avsløringen i seg selv, men av dekningens bredde, varighet og temperatur.

Medias interesse bør stoppe der informasjon ikke lenger bidrar til å forstå makt, ansvar eller samfunnsrelevans, og bare fremmer personangrep eller sensasjon.

I tillegg florerer innleggene i sosiale medier. Mange lar seg rive med – fra de mest uforsonlige stemmene til ellers kunnskapsrike og reflekterte mennesker. Alle føler et behov for å mene noe umiddelbart og kategorisk om hver nye detalj rundt Mette Marit.

Når denne dynamikken får løpe uten brems, ligner det mer på en offentlig heksejakt enn en opplyst samfunnsdebatt.

Internasjonal dimensjon

Over hele verden er dette nå en mediesak – og omtales i mange tilfeller i sammenheng med rettssaken mot sønnen Marius Borg Høiby.

Bildetekster i internasjonale medier illustrerer dette på en god måte: «As her son prepares to stand trial for rape, Princess Mette-Marit, future Queen of Norway, is embroiled in another scandal, with new Epstein documents revealing an unexpected closeness to the American sex offender.»

Den digitale gapestokken

Vi har en historisk erfaring som burde sitte i ryggmargen: Tore Tønne-saken. Den gang førte massivt press til et menneskelig sammenbrudd. Og det var før sosiale medier, før algoritmer, før den digitale offentlige gapestokken.

Nå skal Mette-Marit være på reise, trolig ut av landet. Hvordan dette følges opp av norsk og internasjonal presse, vil være en test på om vi har lært noe av historien.

Mekanismen med en ubønnhørlig personjakt minner om de kreftene som førte til Diana-tragedien – selv om norsk presse er milevis fra slike tilstander, er retningen bekymringsverdig.

Det er naivt å tro at ikke Mette Marit vil jaktes på av internasjonale medier. Sånn sett burde hun kanskje holde seg i Norge.

Kritikk – ikke personforfølgelse

Det må være fullt rom for hard kritikk av dømmekraft hos en sentral offentlig person i kongehuset. Slottets rutiner bør granskes. Vurderingene må ettergås. Men det må skilles skarpt mellom maktkritikk og personforfølgelse.

Mette-Marit er ikke bare kronprinsesse. Hun er også et menneske – en mor, en ektefelle – som kan ha latt seg påvirke av en mann som bygde sin makt på å utnytte andres tillit og statusbehov.

Det fritar henne ikke for ansvar. Men det gjør henne heller ikke til et symbol som skal piskes til det ikke er mer igjen å piske.

Gransk. Avdekk. Still spørsmål. Men ikke la summen av dekningen bli en offentlig gapestokk ingen kontrollerer. Vi har vært her før. Vi vet hva som står på spill.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.