Regulering er ikke svaret på å dempe det samlede medietrykket

Så er det klart. Marius Borg Høiby må møte i retten. Mandag kom avgjørelsen fra Oslo statsadvokatembeter om at Borg Høiby tiltales for fire voldtekter og 28 andre forhold.

Tiltalebeslutningen kommer etter at han har hatt status som siktet i et drøyt år. Saken har hatt enorm medieinteresse. Fra pågripelsen og frem til juli i år er det publisert 10.279 saker i norske medier der Marius Borg Høiby omtales. Det viser en opptelling analysebyrået Infomedia har gjort. Det er all grunn til å anta at medieinteressen rundt den kommende rettssaken vil være minst like sterk.

Tiltalebeslutningen kommer etter at han har hatt status som siktet i et drøyt år. 

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvilken belastning et slikt medietrykk utgjør for en enkeltperson. Psykologspesialist Kim Edgar Karlsen har arbeidet mye med problematikken knyttet til sterk medieeksponering. Massiv negativ omtale kan gi sterke reaksjoner og føre til helseplager som sitter i flere år etter, er en av konklusjonene hans.

Alvorlig straffesak

Straffesaken mot Marius Borg Høiby er i seg selv alvorlig. I tillegg er han kronprinsessens sønn, og bor på kronprinsparets eiendom på Skaugum. Han er gjennom oppveksten alltid blitt fremstilt som en del av kongefamilien. 

Straffesaken har også prinsipielt interessante sider, eksempelvis om hans mor kan avhøres som vitne i saken eller om hun er beskyttet av samme strafferettslige immunitet som kongen? Her strides jussekspertene. 

Og – blir Borg Høiby på noen måte behandlet annerledes av politi, påtalemyndighet og domstol fordi han er den han er?

Sagt på en annen måte: straffesaken mot Marius Borg Høiby er i kjerneområdet av det norske medier skal befatte seg med. Det problematiske er naturligvis omfanget av dekningen. Over 10.000 publiserte saker fremstår som formidabelt. 

Tønne-saken

Problematisering av det som kalles «det samlede medietrykket» er egentlig av relativt ny dato i norsk pressehistorie. Referansepunktet i så måte er 2002, da den nylig avgåtte helseministeren Tore Tønne tok livet sitt etter en, sett med datidens øyne, massiv mediedekning knyttet til påstander om at Tønne hadde hevet dobbelt lønn i en periode i forbindelse med avgangen. 

I løpet av 2002 ble det publisert 140 avisoppslag om saken, noe som førte til en kritisk gjennomgang av dekningen. Særlig Dagbladet ble rammet av kritikk for at saken var overdimensjonert og hadde for sterkt personfokus. 

Til sammenligning utgjør de 140 oppslagene i volum 1,3 prosent av de de drøyt 10.000 sakene som handler om Marius Borg Høiby. Forskjellen er illustrerende særlig for den teknologiske utviklingen i journalistikken. 

Det er i dag lettere og kjappere enn noen gang å lage sitatsaker som spres i et uendelig antall kanaler. Heri ligger noe av forklaringen på de 10.000 Høiby-oppslagene. Spørsmålet blir om sakene oppfyller kravene til de tradisjonelle kriteriene for en nyhetssak.

Mitt inntrykk er at svært mange av sakene om Borg Høiby fremstår med substans og følgelig kan forsvares. Så er det nok noen av publiseringene man ikke kan si det samme om.

Blindsone

Det samlede medietrykket omtales gjerne som journalistikkens blindsone. I begrepet blindsone, ligger at det er krevende å få øye på løsninger som kan dempe problemet. Hvilket i sin tur gjør det enkelt å avspore debatten med bastante og urealistiske løsninger.

Advokat Heidi Reisvang hos advokatfirmaet Elden leverer i så måte et solid bidrag til dette.

Med fersk erfaring fra straffesaken mot Gjert Ingebrigtsen, mener hun å vite at det ble altfor mye mediedekning fra retten. 

I et intervju med Advokatbladet 25. juli peker hun på den store medieinteressen for Marius Borg Høiby-saken og tar til orde for at det bør innføres reguleringer av medietrykket i rettssaker. – Alternativet er å stenge pressen ute, sier hun. 

Ut fra ren juridisk tenkning, fremstår det selvsagt naturlig å regulere og forby det vi ikke liker her i verden. Det advokat Reisvang ikke er inne på, er hvem som i så fall skal håndheve en regulering av hvor mye hvert medium publiserer eksempelvis fra en rettssak. 

Er det henne, eventuelt sammen med Jon Christian Elden, er det aktor eller dommeren? Eller kanskje Domstoladministrasjonen? Forslaget er selvsagt like meningsløst som ugjennomførbart. 

Ingen overredaktør

Ei heller finnes det noen overredaktør i norsk presse som kan pålegge Gard Steiro eller Trine Eilertsen at nå må VG og Aftenposten gi mindre gass og publisere færre saker om Borg Høiby. 

Realistisk sett kan problemet knyttet til samlet medietrykk bare reduseres gjennom at hver redaktør i norske medier får et mer bevisst forhold til det. 

Over 10.000 saker om Borg Høiby, javel. Mitt inntrykk er likevel at redaktørenes bevissthet rundt samlet medietrykk er stigende, men at det fortsatt gjenstår mye. 

Norsk Redaktørforening har prisverdig satt problemet på dagsordenen og har kommet med konkrete innspill til hvordan hver enkelt redaksjon gjennom en sjekkliste kan få et mer kritisk forhold til antall publiseringer i en sak som går mot enkeltpersoner. 

Høyere nyhetsterskel, unngå å publisere for å «holde en sak varm», mer kritisk vurdering av bildebruk, mer kritisk vurdering av hvor eksponert ansiktet blir, høyere terskel for å slå opp saker på front. Dette er noen av redaktørforeningens punkter. 

Og kanskje det viktigste: noen i redaksjonen inntar rollen som djevelens advokat, som forsøksvis skal se volumet av dekningen litt fra utsiden.

Journalistutdanningene har også en viktig rolle i dette. På Høyskolen Kristiania har vi i flere år hatt gjester i undervisningen i presseetikk og kriminaljournalistikk som har stått i mediestormen for å høre deres egen opplevelse. Tilbakemeldingene fra studentene har vist at det har vært nyttig og lærerikt. 

Samlet medietrykk er fortsatt en blindsone, men den lar seg redusere uten at man tyr til lite gjennomtenkte og urealistiske løsninger. 

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.