Hvem får sette agendaen?

Nyere forskning innen demokratisk teori stiller spørsmål rundt hvem som får forme vår felles politiske agenda. Hvem sine problemstillinger blir gitt oppmerksomhet, og hvem sine problemer forblir usynlige?

Dette spørsmålet henger sammen med de bredere spørsmålene rundt den nye oppmerksomhetsøkonomien. Hva vi gir oppmerksomhet og hva som havner i skyggen er avgjørende for hvilke tanker og meninger og oppfatninger som formes. Aktører med makt over vår oppmerksomhet, særlig de som kontrollerer våre sosiale og tradisjonelle medieplatformer er med på å legge til rette for hva vi som et kollektiv ender opp med å diskutere og prioritere.

Grupper som mangler tilgang på denne makten mangler dermed også tilgang på å løfte sine egne problemer på den politiske agendaen. Marginaliserte gruppers meninger og problemstillinger forblir ofte dermed usynlige og blir i mindre grad hørt i den offentlige samtalen. 

Men synlighet kan også være et onde. Ofte blir ulike marginaliserte grupper gitt negativ oppmerksomhet av andre aktører. Immigranter og flyktninger er for eksempel relativt maktesløse grupper som ofte blir representert som en kilde til fare og kriminalitet. Sjelden blir de representert som verdifulle medlemmer av det norske samfunnet. En slik representasjon kan fremmedgjøre dem fra fellesskapet.

Den skeive befolkningen er et videre eksempel. En debatt som vi kan se gjenta seg hvert år i juni er hva regnbueflagget representerer og hvorvidt barn og unge bør skånes for Pride og fra kunnskap om skeive liv. Denne debatten fyller mediene under Pridemåneden, som ellers er ment å markere den skeive befolkningens rettighetskamp. Agendaen settes dermed gjennom at den kollektive oppmerksomheten ledes mot skeive som en mulig fare, og ikke om LHBTI-befolkningens egne kamper.

MENINGER:

Kan mediene være litt mer sånn som René og Jonas neste juni?

En annen pågående samfunnsdebatt gjelder transpersoner. Blant den skeive befolkningen er dette den mest marginaliserte gruppen. En nasjonal studie om skeives levekår viser at transpersoner scorer langt verre på samtlige levekårsfaktorer enn både heterofile og homofile cispersoner (bare bifile kvinner, en annen usynliggjort gruppe, har lignende levekårsutfordringer). Men den typiske samfunnsdebatten handler ikke om hvordan transpersoners levekår kan forbedres, men om i hvilken grad transpersoner kan og bør ekskluderes fra ulike samfunnsarenaer, som toalett, garderober, og idrett.

Et naivt syn på medias rolle er at media simpelthen bør reflektere pågående samfunnsdebatter. Men forskning har lenge vist at hvilke saker som blir tatt opp i samfunnsdebatter ikke er uavhengig av hvordan mediene prioriterer temaer.  Redaktørstyrte medier står derfor alltid ovenfor etiske valg: hvilke debatter og stemmer er viktig å løfte frem? Hvilke saker er viktig å prioritere på agendaen? Medienes valg her reflekterer ikke bare debatter. De er med på å forme dem. Amnesty UK har for eksempel kartlagt hvordan  britiske media i siste femårsperiode har produsert 17.000 artikler om transpersoner, der hovedparten har en negativ vinkling og der transpersoners egne stemmer sjeldent slippes til. En dagsfersk norsk undersøkelse viser også en signifikant økning i negative holdninger til transpersoner, så vel som til Pride.

Når det gjelder marginaliserte grupper, så kan media bidra til usynliggjøring eller rette oppmerksomhet mot gruppen. Oppmerksomhet kan enten bidra til å løfte gruppens egne problemer opp på dagsorden eller forverre allerede eksisterende marginalisering gjennom negative vinklinger. 

Vi etterlyser en etisk bevisst debatt om om hvordan medieaktører, og ikke minst statlige medieaktører som NRK, velger å forme agendaen og vår kollektive oppmerksomhet.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

En annen mediehistorie

Les hele den mediekritiske serien fra Trygve Aas Olsen