En prinsipielt uholdbar praksis fra PFU

I min klagesak mot Utrop konkluderte Pressens Faglige Utvalg (PFU) 18. juni med at avisen ikke brøt god presseskikk. PFU bygger sin vurdering på at jeg fikk et «tilbud om tilsvar», og mener derfor at publiseringen var presseetisk akseptabel. Dette kan høres ryddig ut, men tilbudet om tilsvar kom først etter at PFU tok kontakt med Utrop.

Sju medier felt i PFU - Utrop gikk fri

All kommunikasjon mellom meg og Utrops redaktør, Majoran Vivekananthan, foregikk per e-post. Det er ikke bestridt. Den 20. februar sendte jeg en konkret forespørsel om å få komme til orde i form av et tilsvar. En henvendelse som aldri ble besvart. PFU erkjenner selv i sin uttalelse: «Utrop har ikke besvart denne henvendelsen.» Likevel konkluderer utvalget med at «tilbudet om tilsvar fortsatt sto ved lag», basert på den falske påstanden "Rasmussen ble tilbudt å komme med skriftlig tilsvar." Vivekananthan kom med i en replikk til PFU 1. mai, altså flere måneder etter publisering og etter at PFU-prosessen var i gang.

Det er problematisk at PFU ikke drøfter dette nærmere. Det kan neppe anses som forsvarlig at en redaktør i ettertid får fremsette en udokumentert påstand om at det forelå et tilbud, uten at dette blir etterprøvd. Når PFU velger å legge til grunn at jeg faktisk ble tilbudt et tilsvar, til tross for at min konkrete forespørsel ble ignorert, oppstår en alvorlig presseetisk utfordring.

Et sentralt premiss i PFUs uttalelse er at jeg «ville fått publisert et tilsvar dersom [jeg] hadde sendt inn ett». Men dette er en hypotese, ikke noe som bygger på en faktisk invitasjon i rimelig tid etter at saken ble publisert. PFU synes å akseptere redaktørens påstand om at tilbudet «sto ved lag» som tilstrekkelig. Dette er problematisk, ettersom det er umulig for meg å bevise at noe ikke har skjedd. Det eneste jeg kan vise til, er e-posten jeg faktisk sendte, og det faktum at den aldri ble besvart.

Når PFU likevel velger å legge større vekt på en udokumenterbar forklaring fra Vivekananthan, enn på dokumenterbare forhold, oppstår det et saklighetsproblem.

Det finnes dessverre et enda mer alvorlig alternativ: At PFU anser «tilbudet» om tilsvar som ble fremsatt etter at klagesaken var i gang som tilstrekkelig. Dette innebærer en prinsipielt uholdbar praksis. Det åpner opp for at medier kan unnlate å tilby tilsvar i rimelig tid etter publisering, og heller vente til PFU kontakter dem. Slik uthules tilsvarsretten, som i sin kjerne handler om retten til å bli hørt.

Dette handler ikke bare om min sak. Når PFU aksepterer etterrasjonaliseringer fremfor dokumenterbare fakta, lar være å følge opp uavklarte forhold, eller aksepterer tilbud om tilsvar først gitt når klageprosessen er startet sender det et signal til pressen om at tilsvarsretten i praksis er noe man kan se bort ifra. Skal PFU kunne bevare sin integritet og tillit som et rettferdig organ, må de stille strengere krav, ikke bare til redaktørers praksis, men også til sine egne vurderinger. Ellers risikerer vi at sentrale presseetiske prinsipper uthules, og at troverdigheten til både mediene og deres kontrollorgan svekkes. 

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.