MENINGER:
Jon Martin Larsen svarer Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim.
Journalistikken rundt kjønnsidentitet og initierer en debatt jeg tror er verdt å føre videre, ikke som et oppgjør med enkelttekster eller som et forsøk på å sensurere en åpen debatt, som politisk redaktør Kjetil B. Aldstadheim i Aftenposten mener at jeg gjør i et innlegg. Jeg ønsker en samtale om hvilket skjønn redaksjoner bør utøve over tid når det handler om minoriteter.
Mitt utgangspunkt er enkelt: jeg mener ikke at norske redaksjoner skal la være å skrive om kjønnsdysfori-forskning, om uenighet mellom homofile og transpersoner, eller om andre sider av debatten rundt transpersoner. Det er, og bør være, helt legitime temaer for offentlig debatt. Spørsmålet jeg er interessert i, er et annet: hvor mange ganger på kort tid bør en og samme avis la samme kritiske vinkling mot samme liten gruppe få redaksjonell dekning, før det er på sin plass å spørre om mønsteret i seg selv tilfører noe nytt eller bare gjentar en belastning gruppen allerede bærer?
Det er en vurdering av frekvens, ikke av innhold. Man kan mene at hver enkelt tekst er saklig og presseetisk forsvarlig, og likevel stille spørsmål ved hva summen av dem gjør med en liten, allerede hardt belastet gruppe i løpet av få uker. De to vurderingene utelukker ikke hverandre.
Et godt eksempel på dette skjønnet i praksis fant jeg hos Fredriksstad Blad. Da avisen publiserte et portrettintervju med en ung transperson, valgte ansvarlig redaktør René Svendsen å stenge kommentarfeltet, fordi som han skrev: «Vi vurderer det slik at debatten rundt dette temaet i dag ikke tilføres nye eller ukjente argumenter.» Det var ikke sensur av et tema. Det var et konkret, velbegrunnet redaksjonelt valg.
Jeg tror norske redaksjoner har mye å vinne på å øve det samme skjønnet på et høyere nivå: ikke ved å la være å trykke enkeltsaker, men ved regelmessig å spørre seg hvor ofte avisen som helhet vender tilbake til samme gruppe med samme kritiske blikk, særlig i perioder der belastningen for gruppen er dokumentert stor.
Som lektor i journalistikk er det en del av jobben min å reflektere rundt journalistisk praksis, også når det er ubehagelig og når kolleger, fagfeller og gjerne også studenter er uenige med meg. Det er alle gjerne velkomne til å være. Men jeg skulle ønske vi fikk mer av denne typen debatt i fagmiljøet: om hvordan journalistikken behandler minoriteter og de mest sårbare i samfunnet over tid, ikke bare sak for sak. Både Norsk Journalistlag og Redaktørforeningen arbeidet med dette for noen år siden. Det arbeidet fortjener å bli tatt opp igjen.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
abonnement
abonnement
