Om skadelighet og aldersgrenser

«Bidrar TV 2 til å normalisere fatshaming?», spør Erlend Ellefsen Vinje i et innlegg publisert i Medier24 19. mai. Samtidig stiller Vinje spørsmål ved Medietilsynets rolle når det kommer til skadelighetsvurderinger og aldersgrense på tv-programmet «Ligaen» på TV 2.

Innlegget løfter en viktig diskusjon om medieinnhold som barn og unge eksponeres for, hvilke konsekvenser det kan ha, og virkemidler for å redusere skadevirkninger. Samtidig er det med bakgrunn i innlegget behov for å presisere noen forhold knyttet til disse spørsmålene.

Bildeprogramloven regulerer aldersgrenser og merking av filmer og serier på kino, TV og strømmetjenester. Loven skal beskytte barn og unge under 18 år mot innhold som kan være skadelig for deres utvikling. Det er tilbydere av TV-programmer og bildeprogrammer i strømmetjenester som har ansvaret for å sette riktig aldersgrense på programmene som sendes på deres plattformer. Medietilsynet oppgave er å utarbeide retningslinjer for aldersklassifisering med utgangspunkt i lovverket, og å kontrollere at aldersgrensene settes i tråd med regelverk og retningslinjer.   

Når aldersgrenser settes på filmer og programmer, er utgangspunktet om innholdet kan være skadelig for barn og unge – ikke om innholdet er «egnet for barn». Dette betyr at aldersgrenser ikke skal settes ut fra om et program fremstår som usmakelig, problematisk eller moralsk kritikkverdig, men om det kan antas å ha en skadelig effekt. I vurderingen legges det vekt på hvordan innholdet er framstilt, hvilken sammenheng det inngår i, og hvilke reaksjoner det kan antas å skape hos barn i ulike aldersgrupper. Slike vurderinger må alltid gjøres konkret for det enkelte program, og må ses i sammenheng med blant annet uttrykk, stemning og sjanger. 

Aldersklassifisering er altså et virkemiddel for å skjerme barn mot skadelig innhold, og er ikke ment å skulle regulere alle former for uønsket eller uheldig kommunikasjon.

Når det gjelder TV 2-programmet som Vinje viser til i sitt innlegg, har ikke Medietilsynet kontrollert dette programmet. Men på generelt grunnlag kan jeg si at det skal mye til før den type uttalelser som det refereres til i innlegget, medfører at aldersgrensen på et program skal heves. Dette betyr likevel ikke at et slikt program nødvendigvis er egnet for barn, men da er det altså ikke myndighetenes ansvar å gripe inn. Det er også viktig å presisere at mediene har redaksjonell frihet til å selv avgjøre innholdet i sendingene sine, så lenge det ikke bryter med loven. Redaktørstyrte medier er også underlagt presseetiske regler som bransjen selv har fastsatt, og hvis noen mener at disse reglene er brutt, kan programmet klages inn til Pressens faglige utvalg.

Det er en utfordring at en del av lovverket ikke er tilpasset dagens medieutvikling. Det gjelder for eksempel skadelighetsbegrepet og regulering av aldersgrenser, siden bildeprogramloven kun omfatter «tradisjonelle» plattformer og norske tjenestetilbydere. Når EU-forordningen Digital Services Act blir innført i Norge, medfører det blant annet at det stilles krav til tilbydere av sosiale medier-tjenester om å beskytte barn mot skadelig innhold. I Norge pågår det også et arbeid med forslag om en ny lov om aldersgrenser i sosiale medier, der vi fra Medietilsynets side er opptatt av at skadelighetsbegrepet bør oppdateres og tilpasses dagens medievirkelighet.

Medieinnhold kan være lekent og underholdende i formen, men samtidig inneholde elementer som barn kan oppleve at er forstyrrende, grenseoverskridende eller normstøtende. Slike sammensatte uttrykk kan gjøre vurderinger av potensiell skadelighet og riktig aldersgrense krevende. Det er derfor behov for en løpende diskusjon om hvordan regelverket både skal utformes, forstås og praktiseres i møte med den nye medievirkeligheten.

———————————————

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.