Bommer på åpent mål

Det var nesten litt smertefullt å høre på Dagsnytt 18 tirsdag kveld.

Der satt Arbeiderpartiets statssekretær Erlend Hanstveit og leverte politiske finter i stedet for svar, mens Arbeiderpartiet sakte men sikkert parkerer seg selv som partiet som tror mer på papir enn på digital journalistikk.

Bakgrunnen for hele striden høres egentlig nesten komisk ut.

Hvis norske aviser bruker «for mye» video i journalistikken sin, kan staten mene at deler av innholdet plutselig ikke lenger er en avis – og dermed skal momsbelegges.

Ja, du leste riktig.

En videoreportasje fra en storbrann, en direktesending fra valgkvelden eller en journalistisk forklaringsvideo kan i verste fall bli behandlet annerledes enn en vanlig tekstsak, selv om innholdet er laget av de samme journalistene, publisert i den samme avisen og handler om akkurat det samme samfunnsoppdraget. Eller for den del mer lettbent underholdning, som alltid har vært en viktig del av norske aviser. 

Det er som om staten mener journalistikk er journalistikk helt til noen trykker på «play».

Nakne svar

Hanstveit var en langt bedre fotballspiller i Brann enn han er som politiker. På banen var han kjent som kompromissløs, tydelig og hard i duellene. I studio fremsto han som den rake motsetningen: unnvikende, vag og fullstendig ute av stand til å svare på det alle egentlig lurte på.

Hvor mye video er for mye video?

Ingen vet tilsynelatende hvordan det skal måles.

Ikke mediehusene. Ikke Skatteetaten. Og i alle fall ikke Arbeiderpartiet.

Straffes

Det mest absurde i hele debatten er dette:

Norske medier risikerer å bli straffet for å lykkes digitalt.

I Romerikes Blad har vi brukt store ressurser på å forstå hvordan yngre lesere faktisk konsumerer journalistikk i 2026. Vi vet at mange under 40 ikke setter seg ned med en kaffe og leser fire lange spaltemeter om kommunestyret en tilfeldig tirsdag morgen.

De ser video. De scroller. De stopper opp når noe engasjerer. De forventer tempo, nærhet og historiefortelling som fungerer på mobilen.

Derfor har vi satset hardt på video og digital historiefortelling.

Det virker.

På bare to år har antallet abonnenter under 40 år økt med 45 prosent. Det er ikke bare et hyggelig tall i et regneark. Det er unge voksne som faktisk velger norsk, redaktørstyrt journalistikk fremfor TikTok-rør, algoritmestyrt støy og influensere med ringlys og rabattkoder.

Det burde vært musikk i ørene til Arbeiderpartiet.

I stedet opptrer regjeringen som en dårlig dommer som blåser frispark hver gang noen prøver noe nytt.

Og hvor den egentlige makten ser ut til å være overlatt til Skatteetaten som opptrer som VAR-systemet, og uthuler intensjonen bak reglene: Å sikre at journalistikk faktisk er avgiftsfri.

Gutenberg-politikk

For det er egentlig dette saken handler om.

Hva er journalistikk?

Er journalistikk bare tekst på skjerm og papir? Eller handler det om troverdig innhold, kritiske spørsmål og samfunnsoppdrag – uavhengig av format?

Når RB lager videoreportasjer fra ungdomskriminalitet, sender direkte fra storbranner eller forklarer kompliserte saker med levende bilder og grafikk, er det journalistikk. Punktum.

Forskjellen er bare at vi forteller historiene på en måte folk faktisk gidder å konsumere.

Likevel virker det som deler av Arbeiderpartiet og Skatteetaten fortsatt tenker som om journalistikk helst bør lukte litt trykksverte og komme brettet ned i postkassa.

Det er nesten fascinerende baklengs.

For samtidig som politikerne advarer mot desinformasjon, ekkokamre og amerikanske teknologigiganter, vurderer staten å gjøre det vanskeligere å utvikle norsk journalistikk på de plattformene folk faktisk bruker.

Hvem tror de vinner på det?

Meta.

TikTok.

YouTube.

De internasjonale gigantene trenger ikke løfte en finger når norske politikere driver og snubler i egne momsregler.

Nakne konger

Det mest avslørende med Dagsnytt 18 var kanskje ikke det Hanstveit sa.

Men alt han unngikk å svare på.

For når politikere begynner å snakke ullent om «helhetlige vurderinger» og «balanse i mediepolitikken», er det ofte fordi logikken har begynt å rakne.

Og akkurat nå fremstår norsk mediepolitikk som en ganske naken keiser.

Politikerne sier de vil styrke norske medier. Samtidig gjør de det vanskeligere å utvikle journalistikken på de flatene unge mennesker faktisk bruker hver eneste dag.

Det er som å be norske aviser konkurrere i eliteserien – men samtidig forby dem å trene moderne fotball.

Da taper du ikke bare kampen.

Du mister hele neste generasjon supportere.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.