Innlegget ble først publisert i VG.
Norsk mediepolitikk spilles fallitt. Og den er i ferd med å gjøre det på Arbeiderpartiets vakt. Det er ganske spesielt. Partiet, som liker å ikle seg rollen som en etterkrigstidens store statsbygger - og historisk sett har hatt et skarpt fokus på å verne om grunnmuren i det landet vi alle er så glade i - viser nå en unnfallenhet. I pendelen mellom utenrikspolitikk, renteretorikk, havvind og batterifabrikker har regjeringen mistet fokuset på det som faktisk og reelt er helt nederst i den norske behovspyramiden: en offentlig og demokratisk samtale, med lav terskel for deltakelse.
Dette skjer parallelt med at myndighetene viser liten eller ingen evne til å demme opp for amerikanske og asiatiske skatteparasitter. Teknologiselskaper som med sine børsalgoritmer forleder folk flest til å tro at de tilbyr reell offentlighet. Det siste er selvsagt bare tøv, dette er plattformer som er fullstendig frikoplet fra reelt samfunnsansvar. Med løsninger som belønner konflikt: Vakker mot stygg, god mot ond, idiot mot geni. Dette er ansvarsløse medier som bevisst river fra hverandre samfunnsfibrene, enkelt og greit fordi det lønner seg. For den vanlige bruker eller leser er dette selvsagt ikke lett å se. Og det er da også meningen.
De siste årene har medieinnhold i stadig større grad bestått av ulike former for lyd og levende bilder. Hvorfor? Fordi det er brukernes foretrukne formater. Det er her det store medieøkonomiske slaget står, både nå og fremover. Ytterligere forsterket av en strøm av syntetisk innhold laget av kunstig intelligens, som igjen bidrar til en overflod av innhold.
Og dette er det store paradokset: For at vi, norske avishus, skal kunne ta opp kampen og hevde oss ved å bruke de samme virkemidlene for å nå ut med faktasjekket og ansvarlig journalistikk, så skal vi ilegges moms. Mens tekst og stillbilder er fritatt for avgift, så skal altså myndighetene ha sitt i det øyeblikket våre tjenester i hovedsak består av lyd og video.
Norske myndigheter, med Arbeiderpartiet som førende kraft, står altså nå for en politikk som økonomisk favoriserer utenlandske bloggere og mediepersonligheter som Tucker Carlson og Katie Hopkins foran Avisa Nordland, Ringsaker Blad og Telen.
Norske medier er ikke feilfrie. Det har de aldri vært. Det kommer de heller aldri til å bli. Men det vakre er at den norske mediepolitikken, primært gjennom momsfritaket, hittil har sikret et helt unikt mangfold. Det finnes alltid et redaktørstyrt medie du kan forholde deg til, både på den politiske og geografiske aksen. Det snakkes ofte om tilliten til de norske mediene, at denne er under press. Det er riktig. Noe er også selvforskyldt. Personlig mener jeg det er mange norske redaksjoner som bør være langt mer nysgjerrige når de velger saker og perspektiver. Taket for ytringer bør heves. Dette handler om at mangfoldet av meninger faktisk får anledning til å brytes på samme arena.
Likevel er følgende en realitet: Tilliten til de norske mediene er fortsatt høy. Som til institusjonene ellers. Dette er et udelt gode. Det sikrer samfunnsdeltakelse, ikke bare fra Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug, som er tjent med å kunne ytre seg sivilisert i samlende norske kanaler. Eller for næringslivsledere, fagforeningsledere eller ordførere. Men også for de som står svakest i samfunnet. Husker du da Union-fabrikken i Skien ble lagt ned på 2000-tallet? Er det noen som innbiller seg at frustrasjonen til arbeideren som ble satt på gata ville fått særlig oppmerksomhet i sosiale medier, i pendelen mellom det som skjer på lugar 9229 på danskebåten, fenomenet tradwife og en manfluencer i Dubai? Svaret er opplagt nei. Men for Telemarksavisa er dette selve kjernen. Avisen var startstedet og inngangsporten til en samlende nasjonal debatt om hvordan vi som samfunn skal ta vare på dem som faller utenfor når markedet feiler eller endrer seg. Dette kan vi altså fortsatt beskrive avgiftsfritt. Hvis vi gjør det i form av tekst og stillfoto. Men skal vi gjøre det i form av lyd og levende bilder, så er vi nå i en situasjon hvor det tvinger fram en momsbelastning.
For oss som medieeiere har vi da følgende valg: Enten kan vi kutte kostnadene tilsvarende, altså ha færre medarbeidere i hver redaksjon, som på daglig basis snakker med, og observerer, både småfolk og storkarer i sine samfunn. Eller så kan vi lempe regningen videre ut til kundene. Altså øke prisen for samfunnsdeltakelse, slik at langt færre faktisk har råd til å følge med. Ingen av delene er god demokratipolitikk. Men akkurat nå er altså dette tilsynelatende Arbeiderparti-politikk.
Å nå de unge har aldri vært en enkel oppgave for nyhetsmediene. Historisk så var det sånn at du skaffet deg abonnement på Tidens Krav, Haugesunds Avis eller Finnmark Dagblad i det øyeblikket du hadde kjøpt deg din første bolig. Sammen med investeringen i en stasjonsvogn var det å tegne abonnement på en avis en del av å bli en fullverdig voksen samfunnsdeltaker. Det var intuitivt. Men sånn er det ikke nå, og sånn blir det ikke fremover.
Jeg har selv to barn. Sønnen min er 24, datteren min er 11. For dem er logikken alt annet enn åpenbar. Gjennom oppveksten sin har de ikke forholdt seg til verken papiravis eller nettavis. Det handler om lyd og levende bilder, og sømløs innholdsdistribusjon. Det har i prinsippet oppstått en vanemessig generasjonskløft. Amedia har også her forsøkt å være vårt ansvar bevisst, ved å tilby alle unge mellom 15 og 20 år gratis tilgang til alle avisene våre. 80.000 har registrert seg. Men det er likevel en stor risiko for at de aldri vil forholde seg til norske medier, med mindre vi tilbyr dem brukeropplevelser de faktisk kan kjenne seg igjen i. Det skal vi altså ikke gjøre, slik regelverket er i dag. Med mindre Staten får klekkelig betalt.
Ofte når norske medier diskuteres, så handler det om Oslo-mediene. Om hvilke redaksjonelle vurderinger Gard Steiro gjør i VG, om NRK er for politisk korrekt i valg av temaer på Debatten, og at Dagbladet var mye bedre før i tida. Prisverdige debatter, for all del. Men strengt tatt er de mindre viktige enn man skulle tro. Her i Norge driver Amedia i all hovedsak med lokalaviser. Konsernet, som eies av en upolitisk og allmennyttig stiftelse, har i alt cirka 850.000 husstander i sitt abonnementsnettverk, hvorav snart 80 prosent er heldigitale. Det politiske mangfoldet i våre medier er enormt. Vi har stolte borgerlige aviser, gamle sosialdemokratiske aviser, sentrumsorientere medier - og medier som er etablert etter at partipressen opphørte. Men det som kjennetegner dem alle, er at de kompromissløst er til for lokalsamfunnene. Store byer og små bygder.
Amedia er summen av hele Norge, et nasjonalt mediehus som er bygget nedenfra og opp. I øyehøyde med helt vanlige folk. 1.400 redaksjonelle medarbeidere i over 120 aviser går hver dag på arbeid med følgende anerkjennelse: Det viktigste i verden skjer der du bor. De følger konsekvenser av politiske vedtak, offentlig armod, de er med næringslivet på oppturer - og på nedturer. Når katastrofen rammer, som den gjorde på Gjerdrum den 30. desember 2020, så skaper Romerikes Blad fellesskap. Og når det lokale idrettslaget går på banen for å kjempe mot nedrykk, så er vi også der. Vi sender direkte. Ikke fordi det er så god butikk, men fordi det er en del av vårt samfunnsoppdrag. Ikke fordi det er stor underholdning, ofte tvert imot. Men fordi idrett er identitet og lokalkultur.
Nå ser det ut til at norske skattebyråkrater mener dette også er noe som skal avgiftsbelegges. Joda, vi kan gjerne skrive et referat eller ha en live oppdatering i tekst. Men å sende kampen direkte, det er en annen skål. Fordi vi snakker om levende bilder. Det er feil format for nyhetsformidling av lokal sport, ifølge mediepolitikken. Til tross for at vi har vært primærformidler av sport i 100 år. Den største massemønstringen i det norske sivilsamfunnet, selve kjernen av norsk dugnad og frivillighet, blir slått i hardtkorn med TikTok og Netflix. IK Junkeren i Bodø likebehandles med salgsvaren Manchester City. Fordi vi sender kampene. Det er rimelig fantastisk!
Som om ikke det var nok: I dialogen Skatteetaten nå har innledet med norske medier, så har de også introdusert nyhetsverdi som en del av beregningsgrunnlaget. Vi skal altså overlate vurderingen av om saken om Soroptomistforeningen i Tromsøs salg av fastelavnsris er en nyhet til et skattekontor i Bærum. Dette bare ytterligere understreker hvor skrikende behovet er for å rydde opp. At dette er en stor og viktig nyhet i Nordlys for leserne på Heracleum bo- og servicesenter i Tromsø, skal altså forstås av en saksbehandler bak en kontorpult i Sandvika når de gjør sine avgiftsberegninger.
Det finnes et litt større perspektiv på det hele. La oss for et øyeblikk legge bort redaktører, presseetikk, faktasjekk og sivilisert samtale. Hvordan er vilkårene for norske kulturuttrykk uten mangfoldet av sterke norske medier? Tror vi virkelig at fårikålen, bunaden eller det samiske språk vil hevde seg i konkurransen med boba-tea, baggy jeans og radikale influencere, som aldri har satt sin fot i Norge – og kanskje ikke engang i Europa?
Og hvordan er vilkårene i en slik verden for det norske politiske landskapet? Vil det overhodet være mulig for Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre eller andre å etablere kraftfulle og samlende bevegelser på tvers av et norsk fellesskap? Eller blir det politiske landskapet like fragmentert som medieplattformene norske politikere nå legger til rette for? Og hvor er Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum oppi alt dette, mannen som har gjort det til politisk primærvaluta å snakke så rørende og vakkert om hvordan han og partiet ser og forstår hele Norge?
Jeg er skuffet. Og bekymret. Ikke for virksomheten vår som sådan. Det er selvsagt min oppgave som konsernsjef å forsvare den. Men tro meg, dette handler verken om topplinje eller bunnlinje. De økonomiske resultatene blir som de blir, avhengig av de markedsmessige forutsetningene som er skapt. Hvis det er i denne retningen politikerne ønsker å ta Norge, så vil det selvsagt få forretningsmessige konsekvenser som også stiftelseseide Amedia må forholde seg til. Det viktige er likevel dette: Dagens politikk kan være starten på demonteringen av et samfunn hvor vi fortsatt snakker med hverandre og ikke om hverandre.
Men alt dette går det altså relativt enkelt an å gjøre noe med. Og da vil jeg anmode Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Tonje Brenna og Jan Christian Vestre om følgende:
Gjeninnfør et reelt plattformnøytralt momsfritak: Det journalistiske innholdet og samfunnsoppdraget må være avgjørende – ikke formatet. Redaktørstyrt journalistikk må behandles likt, uavhengig av om det leses, lyttes til eller sees.
Tydeliggjør intensjonen i dagens momsfritak for aviser: Dersom et varig momsfritak tar tid å få på plass, må det snarlig ryddes opp i Skatteetatens praksis, slik at lovgivernes opprinnelige intensjon følges. Aviser som driver med nyheter og aktualitet i tråd med medieansvarsloven, skal ikke momsbelastes. Selv om andelen lyd og video er høy.
Så vidt jeg vet, finnes det en vilje på tvers av det øvrige politiske landskapet. Det krever enkelt og greit en regjering som tar styring, og som tar inn over seg at det viktigste i verden skjer der du bor. Dette er et nasjonalt anliggende. Det handler om Norge og en av forutsetningene for et fortsatt levende demokrati. Var det ikke noen som sa; «Alle skal med»?
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
