Den meritterte gravejournalisten Vegard Venli etterlyste i et innlegg i Medier24 12. juni 2022 klarere metodiske prinsipper for tolkning av Vær Varsom-plakatens (VVP) regler, og «verktøy som setter meg i stand til å manøvrere trygt innenfor det etiske rammeverket jeg er underlagt, fra sak til sak».
PFUs tolkningsfrihet gir liten forutsigbarhet
Venli traff klokkerent da han skrev at «Utvalgets tolkningsfrihet innebærer i praksis at ingen noensinne fullt ut kan forutsi innholdet i gjeldende presseetikk.»
Da blir resultatet lett mange inkonsistente avgjørelser og en forvirrende presseetikk.
Skrinn veiledning fra Weider Aasen og Floberghagen
I sitt svar til Venli skrev de blant annet: «Videre foreslår vi å flagge viktige saker, som skal gi redaksjonene innsikt i hvordan PFU tidligere har behandlet tilsvarende problemstillinger.»
Med kun ni flaggede saker på fire år, må de to PFU-toppene med dette tiltaket sies å ha gitt redaksjonene begrenset innsikt i hva som er gjeldende presseetikk.
Flagging + referanser = klarere presseetikk
Flagging av mønstergivende PFU-avgjørelser kan potensielt bidra til bedre forståelse av hva som er rett presseetikk. Men det forutsetter at langt flere saker flagges, og, like viktig, at PFU refererer til flaggsakene i nye uttalelser. Dette ville i så fall føre til at PFU-sekretariatet og PFU praktiserer VVP-reglene mer konsistent.
Da blir det lettere for redaksjoner å vite når de beveger seg ut på tynn presseetisk is, og for klagere å vurdere klagegrunnlaget mer presist.
At bare 15 prosent av klagerne fikk medhold i PFU i 2025 viser at mange ikke burde klaget, og at det i dag er for vanskelig å vurdere om man har et holdbart klagegrunnlag.
Noe av det potensielt mest verdifulle ved PFU-ordningen er det store arkivet med PFU-uttalelser i PFU-basen. Men PFU-sekretariatet viser i sine innstillinger til konklusjon i klagesaker aldri til tidligere avgjørelser, og det gjør heller ikke PFU-medlemmene når de avgjør om de skal følge innstillingene eller ikke.
Fra tidligere VVP-revisjoner foreligger forarbeider og oppsummeringer om hvordan reglene skal tolkes. Heller ikke disse refererer PFU-sekretariatet og PFU til.
Aldri hører vi PFU-medlemmer sitere og lese opp fra tidligere PFU-avgjørelser eller andre presseetiske kilder for å underbygge egen argumentasjon. Det vi i stedet hører til det kjedsommelige, er ordkombinasjonen «jeg synes».
Uklar presseetikk gir PFU-toppene mer makt
En «synse-fra-sak-til-sak»-praksis gir spydspissene i PFU-systemet, PFU-leder Weider Aasen og den kombinerte PFU-sekretariatsleder og Presseforbund-generalsekretær Floberhagen maksimal tolkningsfrihet, og derved maksimal innflytelse på hvordan presseetikken praktiseres.
Men den offisielle begrunnelsen for hvorfor de ikke vil bruke etablerte presseetiske kilder for å skape forståelse for hva som er sikker presseetikk, formulerte Weider Aasen og Floberhagen slik i sitt M24-svar til Vegard Venli:
«det skal være et betydelig rom for godt etisk skjønn i den enkelte redaksjon og ikke minst hos den enkelte redaktør. VVP skal ligge til grunn, men vi har vært skeptiske til å utarbeide veiledere som raskt kan se ut som etiske regler på toppen av det som alle har sluttet seg til.»
Dette høres konstruert ut. Er det grunnlag for å si at Per Edgar Kokkvolds gode VVP 4.14-veiledere (som NP nå synes å ha sluttet å publisere på Presse.no) reduserte rommet for etisk skjønn i redaksjonene?
Er det et problem at høyesterettsdommer og lovforarbeider blir «liggende på toppen» av lover Stortinget har sluttet seg til? Er det ikke snarere slik at de gjør det lettere for alle parter å forstå og forholde seg til lovreglene?
Uten dem ville ting- og lagmannsretter famlet og synset seg frem, en god rettsforståelse ville aldri utvikle seg, og antall lovbrudd og rettssaker ville blitt deretter.
«Selvdømmeordningens legitimitet svekkes»
Vegard Venli skriver i et innlegg i Medier24 8. september 2023 at i stedet for å være en kilde til metodisk kunnskap om presseetikk «fremstår utvalgets konklusjoner som et mysterium.
Det skaper en usikkerhet som begrenser redaksjonenes handlingsrom, fordi vi frykter å bli felt av grunner vi ikke kjenner til.
Det rammer rammevilkårene for den frie og uavhengige presse. Og svekker legitimiteten som pressens selvdømmeordning er helt avhengig av for å kunne bestå.»
Ingen har mer å tjene på en mer forståelig og konsistent presseetikk/PFU-praksis enn pressen selv. Resultatet vil bli færre presseetisk brudd og færre PFU-klager. Og med det følger større troverdighet og tillit til pressen i befolkningen.
Et annet av PFU-systemets faste forsvarsargumenter for «synse-metoden» er at ingen saker er like. Man skal imidlertid ikke ha lest mange PFU-avgjørelser før man oppdager at det så å si alltid finnes tidligere saker der PFU har behandlet de samme presseetiske kjernespørsmålene som enhver ny klagesak reiser.
Men å finne de mest relevante i PFU-basen, er for de aller fleste som å lete etter nåla i en høystakk. Og det er akkurat like vanskelig å finne sammenlignbare saker i «den nye PFU-basen» som i den gamle.
Venlis oppfordring til styret i Norsk Presseforbund var:
«Vil dere be om at utvalget som har makt til å innskrenke redaksjoners ytringsfrihet i etikkens navn, bruker mer treffsikre verktøy enn sunt bondevett og magefølelse?»
Redaktørforeningen flytter målstengene
Redaktøreningens to faste PFU-medlemmer (Stein Bjøntegård var et hederlig unntak) har over flere år utnyttet PFUs store tolkningsrom til å gjøre det stadig vanskeligere for klagere å få medhold.
I tiårsperioden 2000–2009 var gjennomsnittlig medholdsprosent i PFU 35. I neste tiårsperiode sank den til 25, de siste seks år videre ned til 22.
Ny bunnrekord for medhold kom i 2025: 15 prosent. Bare 1,5 av 10 klagere fikk medhold i fjor. Det nye lavmålet kom etter en absurd høy nedgang fra 2024 på 35 prosent.
Dette skjedde i et år da antall behandlede klager (saker som får full behandling + forenklede) økte fra 243 til 306 (26 prosent), og antall saker som fikk full behandling økte fra 120 til 139 (16 prosent). Likevel falt antall medhold i rene tall fra 56 i 2024 til 46 i fjor (18 prosent).
Det foreligger ingen vedtak, forarbeider eller andre offisielle føringer for å slakke av på kravene. Etter å ha fulgt PFU-møtene i mange år, er min klare oppfatning at nedgangen i medholdsprosent skyldes PFU-medlemmenes subjektive praktisering av VVP-reglene når de avgjør klagesaker, og PFU-sekretariatets tilpasning til føringene fra PFU.
Like klart mener jeg det er at den som fremfor noen har ført an i denne utviklingen, er utvalgslederen, NRK-redaktør Anne Weider Aasen. Hun har sittet i PFU siden 2016, ble nestleder i 2017 og leder i 2020, og, slik jeg opplever det, bruker de store mulighetene PFU-lederen har til å styre avgjørelsene i en bestemt retning.
I Weider Aasens tid i PFU er det ingen som har tatt flere dissenser i favør av pressen enn henne, i et tidligere innlegg i Medier24 kalte jeg henne selve dissensdronningen.
Dagens dissenskonge er Redaktørforeningens andre faste PFU-medlem, Fævennen-sjefredaktør Eivind Ljøstad. PFU-møte-streamingene viser at han med få unntak er negativ til å gi klager medhold, eller å begrense omfanget av et medhold. Men det skal han ha, hans bruk av presselederretorikk og stor taletidbruk for å få PFU med på å frifinne medier, er effektiv.
Tidligere byttet redaktørene og journalistene på PFU-ledervervet hvert fjerde år. Hvorfor Norsk Journalistlag har akseptert at Weider Aasen har vært PFU-leder i seks år, er uklart.
Anders Cappelen er siviløkonom fra NHH og har vært journalist i Aftenposten
——————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
