Danskene har funnet opp debatten på ny

I oktober i fjor annonserte debattkongen Fredrik Solvang at han trekker seg som leder av Debatten på NRK. Han ledet programmet i åtte år, og mente det er greit å gi seg før man blir bedt om å gå. Dagen etter, i radioprogrammet Studio 2, la han til; – Jeg er helt ærlig litt sliten.

Det er ikke vanskelig å forstå. To debatter i uken på direktesendt TV; tøffe temaer, harde fronter – ja, kanskje er vi alle litt slitne? For debatt, slik det praktiseres på skjermer, radio og på scener rundt om, er jo egentlig en ganske utmattende affære. Mediedebatter har blitt til verbale slagsmål, debattanten er en kriger på slagmarken, de du debatterer mot er fiender og målet er å vinne.

Men hva hvis denne debattformen skremmer vekk både panelister og lyttere? Hva hvis denne debattformen bare forsterker konflikter – der den heller burde ha bidratt til innsikt og løsninger?

En frisk debatt kan være god underholdning, skriver Helge Svare i boken Den gode samtalen. Men en debatt kan også være usigelig kjedelig.

«Den som hører på, vet stort sett hva man har i vente. Mennesker som kjemper for å komme til orde, og som sjelden får tid til å fullføre et resonnement fordi man hele tiden blir avbrutt.»

Friromsdebatten – kort forklart

Den danske journalisten og nestor innen konstruktiv journalistikk, Cathrine Gyldensted, har skrevet boken Blev du klogere – sådan forbedrer du den offentlige samtale. Her skriver hun om utfordringene med dagens debattformat. Hun skriver om publikums frustrasjon over politikere som gjemmer seg bak en hær av spinndoktorer og kommunikasjonsfolk. Om politikere som er «dødstrette» av journalister som overdriver konflikter, avbryter og overforenkler. Og journalister som er like trøtte av politikere som ikke svarer på spørsmålene de stiller. Hun skriver om nyhetsvegring og bekymring over at unge «så ut til å være i ferd med å gi slipp på sin borgerrolle».

Gjenkjennelig? Ja.

I boken forklarer hun en ny debattform som har sett dagens lys i Danmark; de kaller den «friromsdebatten».

Her er metoden kort forklart:

Debatten skal bestå av tre runder. En ordstyrer skal lede rundene og alle runder skal få like mye tid.

Runde én: Dette er konfliktrunden hvor det skal bli klarhet i hva uenigheten eller konflikten dreier seg om. Omtrent debattformen som er vanlig i dag, men publikum skal ikke klappe eller bue.

Runde to: Neste runde må alle debattdeltakere fremsette den tvilen de har rundt egne argumenter og hva de mener er motpartens beste argument og hvorfor? De må også trekke opp hva de mener er de vanskeligste dilemmaene i saken som diskuteres. Dette er radikalt annerledes. I dagens forståelse av debatt som krig og de andre fiender som skal nedkjempes, er det døden å innrømme at man skulle ha noen som helst form for tvil eller at den andre kan ha et godt poeng.

Runde tre: Siste runde er det publikum som får hovedrollen. De får i friromsdebatten et nytt navn: deltakere. Deltakerne skal foreslå mulige handlingsalternativer og løsninger, som debattantene så skal diskutere. Først etter deltakernes forslag er løftet, skal debattantene komme med sine forslag. De får altså ikke bare stoppe ved problembeskrivelsen.

De tre rundene har fått akronymet F. R. I: Fronter, Refleksjon, Initiativer. Altså: FRIromsdebatten.

Nye spørsmål, nye svar?

Det spennende med metoden, er at det ikke bare er ord på papir. Metoden er allerede utprøvd i praksis og rundt 100 friromsdebatter har allerede funnet sted. Kjente politikere og meningsbærere har vært med. Flere av dem forteller i boken hvordan debatten tvang dem til å tenke og argumentere annerledes enn i tradisjonelle debatter.

I en friromsdebatt handler det også om å stille andre type spørsmål. Som for eksempel når debattleder spør politikere om hvilke erfaringer de har på et område, i stedet for hva de mener om et tema. Hvilke erfaringer har du gjort deg når det kommer til barn som begår kriminalitet? Da kan ikke debattdeltakerne bare lene seg på innøvde fraser om hva de måtte mene om saken.

Redaktørstyrte medier leter etter løsninger: Hvordan unngå nyhetsvegring? Hvordan få de yngre til å følge med på innholdet de lager? Og enda vanskeligere, hvordan få folk til å betale for det?

I kappløpet om oppmerksomhet er en vanlig strategi å spissformulere, vinkle hardt og bruke store ord og følelser. De bruker sosiale mediers logikk. Det kan trekke folk inn, samtidig kan det se ut som om nettopp denne harde og voldsomme måten å kommunisere på også skyver folk vekk.

Kanskje har den krasse tonen mistet evnen til å belyse, opplyse og engasjere.

Skal vi danse?

«Debatt er krig» er en etablert metafor, skrev George Lakoff og Mark Johnson i klassikerboken Hverdagslivets metaforer. Og slike metaforer former hvordan vi tenker, mener de. Hva ville de sagt hvis den etablerte metaforen var «debatt er et frirom»? Med en gang tenker vi annerledes om hva man skal være med på.

I boken foreslår Lakoff og Johnson sitt eget tankeeksperiment: Tenk deg en kultur hvor ideen om at en «diskusjon er krig» ikke finnes. En kultur hvor diskusjoner i stedet sees på som en dans. Deltakerne er utøvere og målet er å gå fram på en på en balansert og estetisk behagende måte.

Vi som er opplært i krigsretorikken ville kanskje påstå at da var det ingen diskusjon overhodet. Men hadde det ikke vært gøy å prøve? I beste fall vil dette bli revolusjonerende, i verste fall noe vi kan lære av.

En lengre versjon av teksten ble først publisert i Samtiden.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.