Mange meninger er ikke mangfold

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet, for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær Varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er sjette artikkel og dagens ord er ulike syn.

«På 80- og 90-tallet reiste vi ut umiddelbart når en fabrikk gikk konkurs. Da snakket vi med arbeiderne som kom ut av porten om fremtiden og hva dette betydde for dem. Det gjør de kanskje i lokalavisene, men i Aftenposten gjør vi ikke det lenger. Nå ringer vi en aksjeanalytiker og der får vi høre at dette egentlig er en god nyhet.»

Dette sa Gunner Kagge, avtroppende klubbleder for journalistene i Aftenposten, da han i 2020 så tilbake på medieutviklingen i et intervju med Medier24.

Om arbeiderne er fagorganiserte, har de tillitsvalgte som kan uttale seg på deres vegne, men de står langt nede på listen over medienes mest brukte kilder.

Les mer fra serien «En annen mediehistorie».

Direktørene får fortelle

Slik er det i lokalavisene også, det er flere enn Aftenposten som i stedet ringer en ekspert – eller aller helst direktøren.

Medieforsker Birgit Røe Mathisen fant stort sett «gladsaker og suksesshistorier», med sjefen som kilde, da hun studerte næringslivsdekningen i et utvalg lokalaviser:

«Uansett hvordan saken er vinklet får vi vite lite om hvordan næringslivet ser ut fra ståstedet til de som står i kassa i butikken, de som jobber på fiskebåt, kafeer, hoteller, i bank og som rørlegger eller anleggsarbeider, de som jobber på oljeplattform eller fabrikk», skrev hun.

Ulike syn, ikke ulike mennesker

Den fjerde setningen i pressens samfunnsoppdrag sier: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Det er mulig de mennene som skrev dette for femti år siden mente det var greit om de ulike synene bare ble framført av menn.

Men nå betyr mangfold også ulike mennesker, med ulik bakgrunn, ulikt kjønn, ulik etnisitet og ulik alder. Slikt mangfold er det lite av i journalistikken, og det gjelder mer enn kjønn og etnisitet. Eldre, for eksempel, ser seg selv sjeldnere i mediene enn innvandrere.

Til gjengjeld, og akkurat som innvandrerne, ser de ofte at politikere og kommentatorer snakker og skriver om dem, og om hvordan man kan løse problemene de skaper.

Eldre får bli med på bildet

Ikke en gang når de står ved siden av journalistene, kan eldre mennesker regne med å bli spurt om noe. Beboere på sykehjem, for eksempel, må som oftest nøye seg med å være med på bildet når det drar seg mot valg og politikere vil vise seg sammen med dem.

«Jeg besøker ofte sykehjem og andre institusjoner for eldre», skrev Erna Solberg på bloggen sin i mars 2017. Hun delte teksten på Facebook og ba følgerne sine om råd til «gode løsninger i eldreomsorgen».

«Er det ikke typisk. Det er valgår!», var blant svarene hun fikk. Én skrev at «når det nærmer seg valg, da går Støre og Erna rundt på gamlehjemmet og stryker de gamle på kinnet og lover gull og grønne skoger», og la til at «sånt blir jeg kvalm av». En annen konstaterte at det var «sesong for å klemme på gamlinga nå att», og enda en at Solbergs bønn om råd «høres flott ut, men er glemt så fort valget er over ...».

Den korteste kommentaren sa bare «Valgår!».

… men ikke si noe

To år senere var det valg igjen, og Solberg reiste til Greverud Sykehjem i Oppegård for å snakke om en «trygghetsstandard for å utjevne ulikhetene mellom norske sykehjem».

NTB var med på turen, og på byråets bilde fra besøket hilser Solberg på 106 år gamle Marit Bjørklund. Så reiste hun videre til Blomsterenga barnehage og rallykjører Petter Solberg i Spydeberg, der både statsministeren og barna fikk prøve hans fjernstyrte racerbil. Til slutt dro Solberg til Eidsvollsbygningen, der hun hadde spørretime for barn sammen med stortingspresident Tone Trøan.

Det var bare et intervjuobjekt i NTBs reportasje fra turen, og det var Erna Solberg. Ingen av beboerne på sykehjemmet, barna i barnehagen eller i Eidsvollsbygningen fikk uttale seg. Men de fikk være med på bildene.

Okei, noen ord da …

Foran kommune- og fylkestingsvalget i 2023 besøkte Solberg hundre år gamle Kåre Reinfjell i hans omsorgsbolig i Mosjøen. Han fikk si ti ord i NRK og hele 32 i Aftenposten, før Høyrelederen redegjorde for hvordan partiet ville satse på eldreomsorg.

Da det dro seg mot valgkamp i 2025, ville Solberg snakke om teknologi i eldreomsorgen. Hun dro til Lervig sykehjem i Stavanger og hilste på Per Kristian Håvarstein. Han hadde hatt et alvorlig liggesår, som nå var grodd ved hjelp av en ny spesialmadrass.

Stavanger Aftenblad tok bilde da Solberg hilste på Håvarstein, og siterte 286 ord fra henne om eldreomsorg. Håvarstein fikk si seks ord – «[d]et er både ballspill og bingo» – på artikkelens siste linje.

Pseudobegivenheter

Det er alltid fotografer og journalister med på slike turer. Politikere reiser ikke til sykehjem, omsorgsboliger og barnehager for å snakke med eldre og barn. De gjør det for å snakke med journalistene som er med, og for å bli fotografert slik at det ser ut som om de snakker med eldre og barn.

Medieforskerne kaller dette for pseudobegivenheter: De skjer egentlig ikke i den virkelige verden, bare i medieverden, og bare for at de som arrangerer hendelsen skal bli omtalt.

Erna Solberg og hennes folk vet at den eneste måten de kan få oppmerksomhet om en «trygghetsstandard for å utjevne ulikhetene mellom norske sykehjem», «færre ufaglærte i omsorgssektoren» og «en kvalitetsutfordring i eldreomsorgen» er å sende henne ut til noen gamlinger.

På denne måten kommer mennesker med makt og posisjoner enda oftere i mediene, for det er bare de – politiske partier, offentlige etater, store bedrifter og organisasjoner – som har tid og råd til å arrangere pseudobegivenheter.

Unge og eldre marginaliseres

Unge mennesker er enda sjeldnere kilder i mediene enn eldre. De blir også skrevet om oftere enn de blir snakket med. Og når mediene ikke bryr seg mer om de unge, er det kanskje heller ikke så rart at mange unge ikke bryr seg så mye om mediene.

«Den lave andelen kilder som eldre og barn utgjør, gjør at en kan snakke om en marginalisering av disse gruppene», står det i en forskningsrapport om unge og eldre kilder.

Marginalisering betyr å holde noen utenfor makt eller medvirkning ved å gjøre dem marginale, mindre viktige. Siden det å uttale seg i mediene gir makt og medvirkning, så bidrar journalister til marginalisering av de gruppene som de sjelden intervjuer.

Rike bruker mediene mest

I tillegg til at mediene har et «ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk», skulle det kanskje stått i pressens samfunnsoppdrag at de også har et «ansvar for at et mangfold av mennesker får uttrykke seg».

Hele poenget med samfunnsoppdraget og resten av presseetikken, er å bygge tillit til mediene. Men i tillegg til at de følger Vær Varsom-plakaten, mener nordmenn at tilliten avhenger av at mediene «representerer folk som meg på en rettferdig måte».

Folk som bor i by, med høy inntekt og utdanning har høyest tillit til mediene. Kan det skyldes at rike og godt utdannede byfolk stort sett er fornøyde med måten mediene framstiller folk som dem? Det er vanskelig å vite, men at de følger mer med i mediene enn andre – det er et faktum.

Ulike syn, og mennesker

Det er også et faktum at unge oftere får sine nyheter fra sosiale medier enn fra nettaviser, papiraviser, radio og tv. Selv om det er mer enn én årsak til dette, så skulle det vel ikke overraske noen om en av dem er måten de er representert på i mediene.

Eller rettere sagt: Hvordan de ikke er representert.

Mediene er i krise, blant annet fordi for få vil betale abonnement. Journalistikk oppleves rett og slett ikke som viktig nok. Dette kan mediene løse, ved å gjøre den viktig for flere – og de kan begynne med å intervjue eldre, unge og innvandrere.

Så vanskelig er det ikke. De finnes rett utenfor redaksjonsdøra.

Kildeliste:

• «Gunnar Kagge (59) har gått av som klubbleder: – Det verste var å snakke med kolleger som følte seg presset ut», Medier24 5. februar 2020.
• Mathisen, Birgit Røe (2013): Gladsaker og suksesshistorier. PHD i sosiologi. Universitetet i Nordland, side 147.
• Dahlstrøm, Hilde Kristin, Nesheim, Nina Skråmestø og Nyjordet, Bjørg M. (2017): Barn og eldre marginaliseres som kilder i mediene - Kildebruk i norske nyhetsmedier 2015. Norsk medietidsskrift 4-2017, side 13.
• Fritt Ord og Retriever (2025): Hvem kommer til orde i norske medier?, side 38.
• «Noen og 80 år er strengt tatt ingen alder lenger: Slik vil vi sikre eldre bedre tjenester», erna.no og Erna Solbergs Facebook-side 14. mars 2017.
• «Erna Solberg vil utjevne ulikhetene mellom sykehjemmene», NTB 28. juni, 2019.
• «Kåre Reinfjell (100) bodde hjemme til i fjor: – Man vil helst det», Aftenposten 27. juli 2023.
• «Høyre vil satse stort på de eldre – lanserer krafttak for å få ned antallet ufaglærte», NRK 27. juli 2023.
• «Nå er Per Kristian oppe av senga: - Et under», Stavanger Aftenblad 28 april 2025.
• Dahlstrøm, Hilde Kristin, Nesheim, Nina Skråmestø og Nyjordet, Bjørg M. (2017): Barn og eldre marginaliseres som kilder i mediene - Kildebruk i norske nyhetsmedier 2015. Norsk medietidsskrift 4-2017, side 13.
• Moe, Hallvard og Bjørgan, Janne (2024): Bruksmønstre for digitale nyheter, Digital News Report Norge, side 55.
• Statistisk sentralbyrå (2025): Norsk mediebarometer 2024, side 14.

———————————————-

Dette er del 6 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Teksten er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.