Mediene er mest for menn med makt

En annen mediehistorie

Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet, for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?

Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.

Dette er første artikkel, og dagens ord er ytringsfrihet.

Serien publiseres hver fredag.

«Pressebenken lo av de rare Frp-erne», skrev Dagbladet.

Journalistene lo, men Fremskrittspartiet fikk i alle fall en kvinne som sjef. Da ble det et flertall av kvinnelige partiledere på Stortinget. De tre partiene som hadde en mann på topp – Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – hadde hatt kvinner der før.

Ingen av landets tjue største aviser hadde kvinnelig sjefredaktør da Jensen ble partiformann. To av dem hadde hatt det før, og Anne Aasheim ble sjef i Dagbladet senere samme år. Avisa hadde da vært ledet av menn siden 1869.

Kvinnelige prester, men ikke redaktører

Dagbladet skrev likevel positivt om feminismen, etter at den vokste fram på 1970-tallet. Redaksjonen var radikal og åpen for nye ideer. Kvinnefrigjøringen – som det het den gangen – passet godt med avisas politiske profil.

Den var for individuell frihet og humanisme, og mot stive moralnormer, religion og alt annet som holdt folk fanget i fortida – og kvinner i gamle kjønnsroller som hindret dem fra å delta i politikk og arbeidsliv på lik linje med menn. Dagbladet var så konsekvent for kvinners frie valg at det het at den «var mot prester, men for kvinnelige prester».

Kvinner måtte få bli akkurat hva de ville. Bare ikke avisredaktører.

Det fantes knapt kvinnelige redaktører den gangen, og få kvinnelige journalister. Jeg fikk min første faste journalistjobb i 1984, i lokalavisa Romsdalsposten i Kristiansund. Der var det ingen kvinner i redaksjonen. Men det satt en i resepsjonen.

Guttastemning

Det var fortsatt guttastemning i Dagbladet da jeg fikk jobb som redigerer i 1987. God stemning, for all del, vi satt og humret til vitser som denne:

«Fint med damer på desken, men hva gjør vi hvis det skjer noe?»

Det hendte vel at noen kvinner humret med, for det var faktisk noen av dem på desken i Dagbladet. I andre avdelinger også. Men ikke i lederavdelingen.

Den besto av de mennene som skrev lederartikkel og kommentarer på de fremste sidene i avisa. De møttes på sjefredaktør Arve Solstads kontor hver morgen for å diskutere hvem som skulle skrive hvilke artikler, og hva de skulle handle om. Det var som oftest politikk, utenriks og andre alvorlige temaer.

Først i 1989 fikk en kvinne, Sissel Benneche Osvold, adgang til disse møtene. Hun ble ganske fort Dagbladets og kanskje Norges mest populære spaltist. Osvold skrev også om alvorlige temaer, men med humor, et skjevt blikk og et særs sprekt språk.

Mediene henger etter

Likestillingen gikk raskere i politikken enn i journalistikken. Hver tredje representant som ble valgt inn på Stortinget i 1985 var kvinne, fire år før en kvinnelig journalist fikk mene noe om politikk på vegne av Dagbladet.

Siden har antall kvinner på Stortinget økt jevnt – helt fram til i høst, da Fremskrittspartiet kom inn med en mannstung gruppe, og senket kvinneandelen fra 45 til 41 prosent. Men det er fortsatt et flertall av kvinnelige partiledere der.

Til sammenligning: Bare en av fire sjefredaktører i aviskonsernene Amedia og Polaris, med til sammen 146 redaksjoner, var kvinner i 2024. Blant det som i dag er landets tjue største aviser, har verken VG, Fædrelandsvennen, Romerikes Blad, Finansavisen eller Nordlys noen gang hatt kvinnelig sjefredaktør. Ikke TV 2 heller, mens NRK fikk sin første kvinnelige kringkastingssjef i 2022.

Likestillingen har til og med kommet lenger i kirken: Halvparten av biskopene og nesten halvparten av alle prestene er nå kvinner.

Journalistikken er udemokratisk

Mediene skal sørge for ytringsfrihet. «Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati», er den første setningen i pressens samfunnsoppdrag.

Vi ytrer oss riktignok ikke bare gjennom mediene, men er den ytringsfriheten de tilbyr likevel viktigere enn annen ytringsfrihet? Er den kanskje mer demokratisk, jevnere fordelt mellom innbyggerne?

Ja, den er viktigere. Ytringer i mediene spres til flere, og tillegges større vekt. Det betyr mer å få sagt noe på TV, enn ved middagsbordet hjemme. Men nei, den er ikke mer demokratisk. I et demokrati skal hver stemme telle like mye. Slik er det ikke i mediene.

Personer med makt og innflytelse – såkalte elitekilder – får ytre seg mest. Flertallet av journalistenes intervjuobjekter er politikere, ledere, spesialister eller eksperter. Og flertallet av dem igjen er menn.

Eliten er mest mannsdominert

Bare seks av de tjue som oftest blir omtalt av norske medier er kvinner. De kvinnelige nyhetsredaktørene som Medier24 konfronterte med dette, dagen etter kvinnedagen 8. mars i 2021, var enige om at kvinneandelen var for lav:

«For oss som dekker et næringsliv der de fleste maktpersonene er menn, så er det bare én ting som funker: Skjerpings», sa Janne Johannessen i Dagens Næringsliv. Det var «ingen grunn til å hvile» i arbeidet med å rette opp statistikkene, sa Tora Håndlykken i VG.

Janne Sundelius Braathen i Drammens Tidende sukket over at det hadde «vært slik i en årrekke, uten at det virker som det bedrer seg», men la til at «en av våre politiske journalister går nå bevisst inn for å få inn flere kvinnelige politikere i spaltene våre».

Innsatsen til den ene journalisten i Drammen hjalp lite: Dette året var det bare fem kvinner på lista over de tjue mest medieomtalte. I 2024 var det sju kvinner, men bare menn på de sju øverste plassene.

Innvandrere er underrepresentert

Abid Raja er eneste nordmann med innvandrerbakgrunn som har stått på denne lista.

Integrering av innvandrere går også raskere i politikken enn i journalistikken. Innvandrerbefolkningen er nok bedre representert på Stortinget enn i medienes redaksjoner.

Det er stadig debatter i mediebransjen om dette, og alle er enige i at den trenger flere medarbeidere med innvandrerbakgrunn. Likevel klarte ikke Aftenposten og Bergens Tidende å ansette mer enn én med «synlig minoritetsbakgrunn» blant 67 av sommervikarene i 2025.

Og selv om mer enn tjue av hundre nordmenn nå har innvandrerbakgrunn, har bare fem av hundre kilder i nyhetsjournalistikken det.

Folk flest er underrepresentert

Innvandrere har samme ytringsfrihet som andre borgere, men de får liten hjelp fra mediene til å formidle sine ytringer i offentligheten. Deres meninger, erfaringer og fakta blir tilsynelatende tillagt mindre vekt enn andres.

Kanskje er det da ikke så rart at innvandrere følger mindre med i mediene enn resten av befolkningen? Innvandrere har også lavere valgdeltakelse. Og det er kanskje heller ikke så rart, at de som ikke følger med i mediene heller ikke deltar i valg?

Hvem er det da som sjelden får ytre seg i mediene, når etnisk norske mannlige elitekilder tar så stor plass?

Det er helt vanlige nordmenn – innvandrere inkludert – de som i medieforskernes tabeller blir kalt grasrotkilder, privatpersoner og vanlige eller ordinære borgere. De er det store flertallet av befolkningen, men bare ti prosent av kildene i nyhetene.

Og blant alt som kanskje ikke er så rart: Bare halvparten av de spurte i en undersøkelse mente at mediene var gode til å se saker fra vanlige folks perspektiv.

Lite kritisk journalistikk

Journalister og redaktører vil nok innvende at hvite menn med makt er mest i mediene fordi journalistikken skal være maktkritisk – og derfor må fortelle hva maktmennene foretar seg.

Ja, den skal være maktkritisk, men da Medietilsynet talte opp fant det at bare tre av hundre innslag i nyhetssendingene på NRK og TV 2 hadde kritisk eller undersøkende vinkling. En lignende granskning av lokale og regionale medier konkluderte med at fem av hundre saker kunne kalles kritisk journalistikk. Maktmenn får oftest snakke uimotsagt.

At ytringsfrihet er et grunnelement i demokratiet, som pressens samfunnsoppdrag sier, er det ingen tvil om. Det er heller ingen tvil om at jo flere som får bruke ytringsfriheten sin, desto mer demokratisk blir demokratiet. Og når mediene tilbyr mest ytringsfrihet til makta, er det vel heller ingen tvil om at de bidrar til å konservere maktforholdene i samfunnet.

Mediene er i krise, og medieledere er bekymret for demokratiet. Det er den dårlige nyheten. Den gode er at dette kan de selv gjøre noe med.

Kildeliste:

• «For mannfolk flest», Dagbladet 8. mai 2006.
• «Hver fjerde redaktør i Amedia og Polaris er kvinne: – Kan det ha vært i overkant mye «gutta-stemning» over mange år?», Medier24 29. juli 2024.
• Den norske kyrkja (2025): Årsrapport 2024, side 108.
• Fritt Ord og Retriever (2025): Hvem kommer til orde i norske medier?, side44.
• «Kun 12 kvinner blant de 40 mest omtalte personene i norske medier», Medier24 8. mars 2021.
• «Nå møtes det nye Stortinget – yngre enn noen gang, men fortsatt mannsdominert», NTB 1. oktober 2025.
• Fritt Ord og Retriever (2025): Hvem kommer til orde i norske medier?, side 21.
• «Én av Schibsteds 67 sommervikarer har synlig minoritetsbakgrunn», Subjekt 10. juli 2025.
• Fritt Ord og Retriever (2025): Hvem kommer til orde i norske medier?, side 42.
• Statistisksentralbyrå (2025): Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn, ssb.no.
  
• Statistisk sentralbyrå (2023): Mediebruk blant personer med innvandrerbakgrunn,side 22.
• Statistisk sentralbyrå (2023): Norsk mediebarometer 2022, side 17.
• «Flere unge menn stemte ved årets stortingsvalg», ssb.no 25. september 2025.
• Statistisk sentralbyrå (2024): Valgdeltakelse etter innvandringskategori, landgruppe, kjønn og alder.
• Kommunestyre-og fylkestingsvalget 2023, ssb.no. Fritt Ord og Retriever (2025): Hvem kommer til orde i norske medier?, side 44.
• Medietilsynet (2023): Mediemangfaldsrekneskapen. Mediemangfald i eit bruksperspektiv,side 132.
• Medietilsynet (2022): Mediemangfoldsregnskapet. Mediemangfold i et innholdsperspektiv, side 77.
• Mathisen, Birgit Røe og Morlandstø, Lisbeth (red) (2019): Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier, Orkana Akademisk, side 82.
  

–––––––––––––––––––––––––––––

Dette er del 1 av serien «En annen mediehistorie» av Trygve Aas Olsen.

Teksten er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.