Mange medier er avhengige av støtte fra staten.
Har de en strategi for hva de skal gjøre om
Fremskrittspartiet får makta, og gjennomfører sitt program?Foto: Collage
En annen mediehistorie
Fri og uavhengig, så lenge staten betaler
«Hvor ille er samrøret mellom pressefolk og
politikere?
Det var verre
før, da
redaktører
i regjeringen og på Stortinget
foreslo og
vedtok
pressestøtten
til seg selv», skriver Trygve Aas Olsen i denne kommentaren.
Trygve Aas OlsenTrygveAas Olsen
PublisertSist oppdatert
En annen mediehistorie
Foto: Kent Olsen
Folk får nyheter fra kunstig intelligens og sosiale medier, og store teknologiselskaper tar annonseinntektene. Det er krise i mediene og fare for demokratiet,for hvem skal nå utføre pressens samfunnsoppdrag?
Samfunnsoppdraget står først i Vær varsom-plakaten. Utfører mediene det i dag? Trygve Aas Olsen tar for seg de store ordene i oppdraget, og undersøker – med fakta, nye og eldre eksempler – om de er noe mer enn nettopp store ord.
Dette er andre artikkel, og dagens ord er fri og uavhengig.
Serien publiseres hver fredag.
I 1972 stemte folket nei til EU, selv om Stortinget med 132 mot 17 stemmer hadde vedtatt å søke, og de aller fleste avisene oppfordret leserne sine til å stemme ja. Avisene var eid av, eller lojale til, politiske partier den gangen. De skrev lederartikler i tråd med partiprogrammene.
Men 1970-tallet kom med frihetsideer og opprør mot autoriteter. Dette forsto utvalget som skrev den nye utgaven av Vær varsom-plakaten som kom i 1975, med det som senere er blitt kalt pressens samfunnsoppdrag: Avisene skulle «opptre fritt og uavhengig og verne om sin integritet».
Den nye plakaten var «en uavhengighetserklæring», sa utvalgsleder Andreas Nordland, og «en levende advarsel til dem som vil begrense vår frihet».
Frigjorde avisene seg? Ja og nei.
Redaktører utredet pressestøtten
Båndene til partiene ble sakte, men sikkert løsnet etter EU-valget. Men da hadde avisene allerede knyttet nye bånd, til staten. I 1969 ble nemlig pressestøtten innført – etter at presseorganisasjonene hadde bedt om hjelp noen år tidligere – for å stoppe en økende avisdød.
Statsminister Per Borten fra Senterpartiet, som bare hadde 13 partiaviser igjen, før krigen var det dobbelt så mange, var positiv til forslaget. Det som så skjedde, er beskrevet i Thorbjørn Wales tørrvittige hovedfagsoppgave i statsvitenskap fra 1976:
Borten ga statssekretær Odd Bye i oppdrag å finne medlemmer til en komité. Bye var i permisjon fra jobben som redaktør i Senterpartiets pressekontor, og fant sju gamle kjenninger fra pressen, og én presseforsker.
Redaktører behandlet forslaget
Komiteen foreslo at staten skulle subsidiere avispapir for de mest utsatte avisene, at alle skulle få fritak for moms, lavere porto og flere annonser fra staten med offentlig informasjon. Wale bemerket ironisk at forslagene ble «jevnt over godt mottatt i pressen».
Lønns- og prisminister Dagfinn Vårvik, i permisjon fra stillingen som redaktør for Senterpartiets avis Nationen, tok imot komiteens innstilling. Han var positiv.
Kommunalminister Helge Seip fra Venstre og sosialminister Egil Aarvik fra Kristelig Folkeparti, redaktører i Dagbladet og Folkets Framtid, førte forslagene gjennom regjeringen. Finansdepartementet var skeptisk, men finansminister Ole Myrvoll fra Venstre var styremedlem i Bergens Tidende, og fulgte ikke opp innvendingene fra sitt eget departement. Alt dette, altså, beskrevet i Torbjørn Wales hovedfagsoppgave.
Integritet? Uavhengighet? Inhabilitet? Dette var før disse ordene kom inn i Vær varsom-plakaten.
Redaktører vedtok forslaget
Så gikk innstillingen til Stortinget, der det satt 43 representanter med tilknytning til aviser. Leif Granli fra Arbeiderpartiet – som også var rammet av avisdøden – ledet debatten. Han var tidligere journalist i Arbeider-Avisa i Trondheim og redaktør av Hardanger Folkeblad i Odda.
Høyre mente forslagene om pressestøtte var partsinnlegg fra redaktørene i komiteen og regjeringen. Pressen kan bare «spille en selvstendig rolle som samfunnskritiker», sa partiets representant Per Sonerud, når den har «en fullstendig fri og uavhengig stilling, enten det nå må være til staten eller til de politiske partier».
Men Høyre var alene om å stemme imot, og pressestøtten ble innført – etter å ha blitt foreslått, utredet og behandlet av redaktører, og vedtatt av partiene som hadde de avisene som slet tyngst.
Disse avisene, som allerede var knyttet til ett politisk parti, ble nå avhengige av alle partier som til enhver tid utgjorde flertallet på Stortinget, og dermed kunne endre pressestøttens størrelse.
Presseforskere var kritiske
Redaktør Per Thomsen i Stavanger Aftenblad og Dagbladets Arve Solstad var blant de få som turte å tale sine egne imot. Thomsen var kritisk til komiteens innstilling da den ble diskutert på en konferanse med presseorganisasjonene. Hans «ord falt på stengrunn», skrev Wale, og la til at «pressen ga pressens konferanse god omtale».
«Høytidsfrasene om pressen ble avlevert, som om det skulle være bankett i presseforbundet», skrev Solstad om stortingsdebatten der støtten ble vedtatt.
Pressefolk som ikke lenger jobbet i aviser – som nevnte Thorbjørn Wale ved Institutt for journalistikk og Odd Raaum ved Norsk Journalisthøyskole – så også med kritiske blikk på innføringen av støtten.
Det er «ingen selvskreven og ukontroversiell ting i et land med liberale tradisjoner at staten yter økonomisk støtte til aviser», skrev Raaum, for «tanken om motytelser fra pressens side ligger nær.»
Pressestøtten virket ikke
Solstad la til at pressestøtten neppe ville virke, fordi «avislesere og annonsører vil til slutt ha det avgjørende ord for strukturutviklingen i norsk presse». Han fikk rett. Avisene fortsatte å dø, og i dag er det knapt noen igjen av dem som pressestøtten skulle redde.
Siden ble støtten derfor endret til å prioritere såkalte «riksdekkende meningsbærende aviser», senere omdøpt til «nasjonale nummer to-medier». Nå får Klassekampen, Morgenbladet, Dagsavisen, Vårt Land, Nationen og Dagen 38 prosent av støtten.
De bærer sjelden fram meninger om det prinsipielt problematiske i at den fjerde statsmakt – som de selv er en del av – er avhengig av pengestøtte fra statsmakter som den skal være fri og uavhengig av, og kritisk til.
Pressestøtten er under press
Presseorganisasjonene presser på for mer støtte. Redaktørforeningen ber til og med om hjelp fra makta til å drive maktkritikk:
«Regjeringen må i sterkere grad legge til rette for at mediene kan satse på undersøkende og maktkritisk journalistikk», skrev den i en høringsuttalelse i 2025, der den også ba om «subsidiering av tilgang til nyheter for unge brukere».
Mediene er i krise over hele verden, og populistiske politikere benytter anledningen til å angripe dem mens de ligger nede. Hva om det skjer her? Har mediebransjen noen strategi for hva den skal gjøre om den politiske viljen til å støtte den forsvinner? Altså, en annen strategi enn å gjøre seg enda mer avhengig av penger og velvilje fra politikere?
Enn så lenge er det flertall for pressestøtten på Stortinget, men bare fram til neste valg: Høyre vil gi mindre til riksdekkende aviser, og Fremskrittspartiet vil fjerne støtten helt. Partiet er redd «pressens kritiske holdning til statsstyret blir dempet på grunn av statlige subsidier.»
Staten bestemmer kriteriene
Det er ingen tvil om at pressestøtten er til hjelp for de avisene som mottar den. Men det er heller ingen tvil om at den har fratatt dem litt av sin uavhengighet. De må jo gjøre som staten vil, og rette seg etter kriteriene for støtten.
Dette har særlig de såkalte «nasjonale nisjemediene» fått merke:
Filter Medier fikk nei i 2022, fordi den hadde for lite debattstoff. «Eller for å snu på det», som redaktør Harald Klungtveit skrev: «… for lite synsing, spekulasjoner og lettvint kommentering.» Han kunne selvsagt lage «en seksjon vi kaller ‘Debatt’», men det ville han ikke.
Medier24 skulle endre strategi og bli mer «bransjenerdete», skrev redaktør Erik Waatland i 2024: Mer stoff for mediefolk og mindre for «den medieinteresserte offentligheten». Medietilsynet minnet ham da om at hvis innholdet «rettet til allmennheten blir redusert», så kunne pressestøtten forsvinne.
Bøyde seg for byråkratene
Før svarfristen på tre uker gikk ut, kunne Waatland «berolige Medietilsynet med at vi ikke har noen planer om å redusere innhold rettet mot allmennheten». Så fort gikk det å legge en ny strategi når de statlige byråkratene ikke likte den forrige.
Og Filter Nyheter? Det kom selvsagt mer debattstoff, og pressestøtte.
FAKTA: PRESSESTØTTEN
87 prosent av dagsavisene i nummer to-posisjon, som pressestøtten skulle redde, forsvant mellom 1969 og 2020.
162 aviser fikk produksjonstilskudd fra staten i 2024. Det er mer enn halvparten av alle avisene i Norge.
38 prosent av produksjonstilskuddet i 2024 gikk til fem nasjonale nummer to-medier. Klassekampen fikk mest.
Kilder: NOU 1992: 14 og Medietilsynet
«En fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», heter det i den andre setningen i pressens samfunnsoppdrag. Og redaktører som mottar pressestøtte vil selvsagt insistere på at de er frie og uavhengige.
Det må de gjerne, men da bør de også forklare hvordan de er uavhengige av støtten fra staten – og frie til å bryte kriteriene for den.
Kildeliste
Sørum, Kathrine Ytterdal (2006). Presseetikk på plakaten: En kritisk diskursanalyse av Vær varsom-plakaten (1936–2001). Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo, s. 52.
Wale, Thorbjørn (1976). Fjerde statsmakt eller den annen partimakt? Institutt for journalistikk.
Stortingstidende (1968–1969). Stortingstidende, s. 1875.
