Blikket må løftes langt ut i verden for å forstå mulighetene Schibsted har for å lykkes med sport og TV på hjemmebane.
Konsernet har velfylt lommebok samtidig som fremtidsutsiktene for avisøkonomien er usikre. Trenden for bunnlinjen til både VG og Aftenposten er neppe oppløftende lesing for konsernsjef Siv Juvik Tveitnes. Samtidig kan det se ut som Schibsted dyrker penger med eierskapet i svenske TV4. Det snakkes allerede om synergier mellom TV- og avisvirksomheten. I Sverige.
Synergier også på tvers av landegrensene er ønskelig.
I Norge lever VGTV. Kanalen var en periode å finne som lineær kanal, men distribueres i dag via VG+. Selv med begrensede innholdsbudsjetter, har VGTV vært en sterk abonnementsdriver for avishuset. Men dette handler altså om mer enn å utvikle VGTV.
Da Schibsted annonserte at de har inngått et bredt og langsiktig samarbeid med de tidligere TV-toppene Harald Strømme og Espen Skoland, gikk de langt i å signalisere at de trenger hjelp til å orientere seg ikke bare i sportsrettighetsmarkedet, men også i TV-markedet.
Det er ikke mange år siden Schibsted gikk på en smell da de forsøkte seg på et Viaplay som var svært nær kanten av stupet. Kjøpet fremsto overilt, ikke bare i retrospekt, men også for flere med selv begrenset innsikt i markedet for sportsrettigheter og TV-kanaler da det ble annonsert.
Kjøpsfesten daværende Viaplay-sjef Anders Jensen hadde stått i spissen for, var vanskelig å regne hjem. Schibsteds forsøk på å bli med på festen endte i bakrus – et stort tap og tidlig exit.
Det er lærdom som gjør dagens bevegelser interessante.
På det globale TV-markedet er det to ting som regjerer: sterke immaterielle rettigheter – IP-ene – og sterkt live-innhold. Sistnevnte er nesten uten unntak sport. Uten én eller begge er det vanskelig å sikre volum.
Når Schibsted nå er godt i gang med et strategiprosjekt for å se på hvordan TV kan styrke konsernet, handler det ikke bare om synergier, men om å utvide kjernevirksomheten for å sikre lønnsomhet og stabilitet også på lengre sikt.
I tillegg til å løfte blikket fram i tid, er det vesentlig å se på det globale TV-markedet for å skjønne hvordan Schibsted kan sikre en sterk posisjon i Norge.
Det pågår en intens kamp om Warner Bros. Discovery (WBD) om dagen. Netflix har gått seirende ut av første runde, mens Paramount har sukret sitt bud i flere omganger. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Skal de overleve i fremtiden, må de vokse - og veksten de trenger er ekstremt krevende å hente organisk.
Vinner Netflix, splittes WBDs operasjon i Norden. Netflix tar med seg strømmetjenesten HBO Max og de internasjonale sportsrettighetene. Tilbake står TVNorge, FEM, VOX og REX – norskrettede kanaler med et internasjonalt eierskap som ikke nødvendigvis er rigget for å framelske lokalt innhold. Discovery-riggen bygger på sentral programmering og global distribusjon.
«Jon blir bonde» og «16 ukers helvete» med Tix og Per Sandberg mangler global appell.
Der amerikanske TV-serier som Friends og Lost satte seerrekorder for norske kanaler back in the day, er det i dag nettopp det lokale innholdet som samler folket.
Det hevdes også at det som gjenstår når Netflix har forsynt
seg av det de ønsker, kommer til å være nedtynget i gjeld – og verdien på børs
vurderes deretter. Og voila: Fort vekk kan både TVNorge og FEM stå på
festmenyen til Schibsted – i et land der få TV-kjendiser er større enn nettopp
Jon Almaas.
Med en sterk TV-kanal også i Norge kan Schibsted bygge én felles annonseplattform i Sverige, Finland og Norge. Der får store merkevarer en unik mulighet til å nå hele markedet med samtidige budskap. Promokraften i Schibsteds sterke avisforsider kombinert med lineær rekkevidde og strømmetall kan bli en kommersiell motor få andre nordiske aktører kan matche.
Han som i sin tid startet TVNorge-oppturen, Harald Strømme, lyktes med et grep som falt mange tungt for brystet: Han la ned hele nyhetssatsingen og tok en tydelig humorposisjon. Det ville være et gøyalt poeng om han også bidrar til et nytt TVNorge, eid av et Schibsted som er sterkest på nettopp nyheter – og med en eier som har uavhengig medieeierskap, pressefrihet og ytringsfrihet som styrende prinsipp.
Prislappen på satsingen blir uansett høy. Det er mulig for Schibsted å ønske seg større sportsrettigheter uten å også handle TV-kanaler. De var med i kampen om Eliteserien i inneværende rettighetsperiode, og om ikke lenge åpnes det for nye bud. Schibsted eier allerede en strømmetjeneste som er rigget for stor sport – TV4 Play.
TV4 overtar i år rettighetene til Allsvenskan. I Sverige snakkes det om at prisgaloppen for rettigheter har avtatt. Toppen er nådd, og betalingsviljen har gått ned. Viaplays fall bidro til dette.
I rettighetsmarkedet belønnes ikke åpenlys appetitt. Når Schibsted viser kortene sine, kan festen bli dyrere.
Likevel er det nettopp det de gjør. Siv Juvik Tveitnes satser høyt.
Det grepet kan for alvor redefinere hva Schibsted skal være i framtiden.
Mislykkes hun, kan forsøket bli husket som en reprise på Viaplay. Det er dyrt å komme sent til festen. Og enda dyrere å forlate den igjen.
For ordens skyld: Hanne McBride var kommunikasjonsdirektør i
WBD Norge fram til 2023, og har jobbet tett med både Harald Strømme og Espen
Skoland i mange år – så sent som sommeren 2025.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
