En professor i rettsvitenskap tok til Facebook. Resten er norsk mediehistorie.
Benedikte Moltumyr Høgberg skrev det som burde vært den viktigste kommentarartikkelen i Norge denne våren – men hun gjorde det ikke for VG, TV 2 eller NRK. Hun gjorde det på sin egen private Facebook-side, i påskeferien, mens resten av oss trykket på pause og lot Stortinget kjøre på autopilot.
Hun trykket på publiser. Vi trykket på snooze.
Hadde det ikke vært for Høgberg, ville Stortinget gitt regjeringen fullmakt til å overstyre norske lover – også når Stortinget selv er samlet. Det er et lovforslag så vidtrekkende at det burde vært heftig debatt i forkant, men slik ble det ikke. For det gikk rett under radaren til store deler av den norske pressen. Det kom advarsler fra Høyesterett, LO, NHO, Virke og NIM. Ja, til og med fra vår egen Norsk Redaktørforening.
Høringssvar på høringssvar. Kritikken var til stede – men pressen? Stort sett fraværende.
Ja, det finnes unntak. Aftenposten gjorde jobben. Men hvor var resten av oss? Hvor var de store riksavisene, kringkastingshusene og nyhetsredaksjonene med politisk kompetanse og samfunnsoppdrag klistret på veggen? Hvor var de som pleier å være først på ballen når makta forsøker seg på et lovlig kupp?
Vi var opptatt av helt andre ting. Dramaet i reality-universet, spillet i partiene og ikke minst: Hvem har på seg hva på Slottsmiddag. Okei, den er litt billig, men har vi rigget redaksjonene våre for spill, kjendiser og krisekommunikasjon – men ikke for kriselovgivning?
Kanskje er det nettopp der problemet ligger. Vi mangler folk med spisskompetanse på juss, statsvitenskap og forvaltning. Er det rart Rett24 har blitt kjempestore på kort tid?
Har vi rett og slett ikke nok kompetanse til å oppdage trusler mot demokratiet i tide? Har vi blitt så rund i kantene og bred i dekningen at vi ikke klarer å grave dypt i de spørsmålene som ikke roper om oppmerksomhet, men som burde skrike?
Vi snakker ofte om samfunnsoppdraget, om den fjerde statsmakt og vårt ansvar for å holde makta i øra. Men hva er den rollen verdt, hvis det eneste som trengs for å vekke oss, er en Facebook-post?
Vi må gjøre noe med dette. Kanskje bør vi satse mer på fagjournalister med innsikt i forvaltning, grunnlov, maktstruktur og menneskerettigheter. Vi må i alle fall organisere redaksjonene våre for å håndtere mer enn spill og persondrama. Vi må våge å prioritere det saktegående og krevende, ikke bare det spissformulerte.
Så takk, professor. For at du var vaktbikkja når vi sviktet. For at du tok deg bryet, i påsken, med å redde demokratiet. Det er flaut å innrømme, men det trengtes ei Facebook-post for å vekke en hel presse til live.
Neste gang må det være vi som slår alarmen først.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
