Hvis ikke nå, når?

Norsk Redaktørforening lot Hans Rustad beholde medlemskapet i 2021, til tross for knusende kritikk av hans omtale av andre medier og redaktører. Begrunnelsen var hensynet til mangfold og takhøyde. Fem år senere er spørsmålet om utviklingen siden den gang har styrket eller svekket grunnlaget for den beslutningen.

Bakgrunn:

Utfordrer Redaktørforeningen: – Document-redaktøren har blitt verre

Prinsipiell uttalelse

I 2021 landet styret på en løsning som etter mitt syn var både veloverveid og prinsipiell. De ekskluderte ham ikke. Samtidig rettet de usedvanlig skarp kritikk mot måten han omtalte andre redaktører og medier på.

Styret skrev at Rustads opptreden kunne bidra til å bryte ned tilliten til redaktørstyrte medier. Og de skrev:

«NRs medlemmer og styre må kunne forvente at andre kolleger ikke systematisk går inn for å bryte ned medienes legitime og viktige rolle.»

Likevel lot de ham bli. Begrunnelsen var hensynet til mangfold og takhøyde. Det var en legitim avveining. Spørsmålet er om den samme avveiningen fortsatt er legitim i 2026.

Det er derfor jeg har sendt et brev til Norsk Redaktørforening og bedt om en ny vurdering av Hans Rustads medlemskap. Ikke fordi han har fått en ny PFU-fellelse, eller fordi kontroversielle stemmer skal stenges ute. Men fordi det finnes et tidspunkt der summen av hendelsene og utviklingen over tid må få betydning for vurderingen.

Søke sannhet

Siden 2021 har vi sett Documents dekning av Shada-saken. Det er et eksempel på hvorfor dette spørsmålet må stilles.

Document nøyde seg ikke med å dekke teorien. De gjorde seg til dens viktigste plattform gjennom pressekonferanser, direktesendinger, intervjuer og gjentatte studioopptredener. 

Når et redaktørstyrt medium fungerer som arena, distributør og forsterker for påstander som senere viser seg å ikke holde, bør vi se på det journalistiske oppdraget slik Redaktørforeningen selv beskriver det.

I vedtektene heter det at foreningen skal «sikre og utvikle journalistisk mangfold, og sikre journalistikkens kvalitet som sannhetssøkende, relevant, saklig og allsidig».

I debatten om Hans Rustads medlemskap blir mangfold ofte trukket fram som det avgjørende argumentet. Men vedtektene setter ikke mangfold opp mot sannhetssøkende journalistikk. De plasserer dem side om side som likeverdige mål.

Spørsmålet er derfor hvordan Redaktørforeningen i dag vurderer denne saken, der disse hensynene trekker i motsatt retning.

Delegitimerer fra innsiden

Vi har også sett gjentatte angrep på PFU og pressens selvdømmeordning. Når Document blir felt i PFU, brukes fellelsene ofte som utgangspunkt for nye angrep på PFU og etablerte medier, eller det som fremstilles som et lukket mediemiljø.

Da blir spørsmålet om medlemskapet virker etter hensikten. Systemet ansvarliggjør ikke aktøren. Kritikken blir i stedet brukt som argument for at systemet selv mangler legitimitet.

Det gir en plattform på innsiden til å delegitimere selve selvdømmeordningen. Systemet ansvarliggjør ikke nødvendigvis aktøren. Aktøren bruker systemet til å generere mistillit til systemet.

Derfor bør vurderingen heller ikke begrenses til om Document.no har brutt konkrete presseetiske regler. Den bør handle om hvorvidt den samlede redaksjonelle praksisen er forenlig med de prinsippene styret selv løftet fram i 2021.

En del av «dypstaten»

Man kan også lytte til redaktør Rustads faste podkastkommentar, Skogpod, fra 11. juni.

Han bruker sin ytringsfrihet, som vi alle bør gjøre hver dag. Men dette er ikke bare kontroversielle meninger. Han løfter konspirasjonsteorier om Utøya, og han plasserer eksplisitt norske medier i en konspiratorisk forståelsesramme.

Han sier blant annet at «norske medier gikk over til dypstaten». Han hevder at norske medier konsekvent unnlater å ta inn over seg informasjon som utfordrer dem. Han beskriver NRK som «på kartellenes side» i dekningen av narkotikakrigen i Mexico. Om norske medier og myndigheter sier han: «Så vi vet hvilken side de er på. Og det er ikke vår.»

Dette er ikke kritikk av konkrete journalistiske feil eller faglige vurderinger. Det er en fremstilling der norske redaktørstyrte medier beskrives som del av et større, fiendtlig system.

For fem år siden advarte styret mot at Rustad bidro til å undergrave tilliten til redaktørstyrte medier. Når han i dag omtaler de samme mediene som del av «dypstaten», er det vanskelig å se at bekymringen er blitt mindre aktuell.

Hva slags forening skal det være?

Men denne saken handler like mye om Norsk Redaktørforening som om Rustad. Foreningen har selv slått fast at den skal verne om redaktørinstituttet, sikre journalistikkens kvalitet som sannhetssøkende, relevant, saklig og allsidig, og skape respekt for pressens selvjustis.

Den har også vedtatt at medlemmer som opptrer åpenbart i strid med disse formålene kan møtes med reaksjoner.

Jeg ber ikke om en bestemt konklusjon. Jeg ber om en ny vurdering.

Hvis Redaktørforeningen etter en ny behandling kommer fram til at Hans Rustads praksis fortsatt er forenlig med disse formålene, må den stå fritt til å konkludere slik.

Men da bør den også forklare hvorfor. Skal for eksempel beholde – eller ta opp – medlemmer som systematisk utfordrer de samme verdiene foreningen er satt til å verne om?

Hvis hensynet til mangfold alltid veier tyngst, uansett hva som skjer, er det vanskelig å se hvilken funksjon de øvrige prinsippene faktisk har.

Og hvis ikke nå er tidspunktet for å vurdere utviklingen siden 2021, når er det da?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.