Er tiden inne for å slutte å bruke ordet «ekspert»?

Et lite søk viser at ordet «ekspert» ble brukt hele 468 ganger i norske artikler bare de siste sju dagene. Noen gang heter det «TV2-eksperten», andre ganger for eksempel «KI-eksperten» og så var det de evige gjengangerne «Russland-eksperten» og «Midtøsten-eksperten». Lageret av eksperter er utømmelig.

Personlig kjenner jeg ikke til noe annet land der ordet «ekspert» har fått en så framtredende rolle i journalistikken. Men hva er så galt med bruken av dette lille ordet på sju bokstaver? Det handler om måten ordet blir brukt på. Ofte kommer det for å signalisere at det som nå vil bli sagt skal være det riktige svaret på noe, nærmest en sannhet. Men slik er verken livet eller virkeligheten.

Å komprimere vår virkelighet til entydige «riktige» poeng med to streker under svaret visker ofte bort nyansene. Vi vil lett miste gråtonene som utgjør både menneskelig erfaring og ikke minst refleksjon. Og i verste fall kan det skape et mentalt trangsyn som undergraver behovet for kritisk tekning og samtidig skaper grobunn for et forenklet verdensbilde.

Selvfølgelig er det jo samtidig åpenbart at en «USA-ekspert», for eksempel, har studert USA mer enn de fleste. Men til syvende og sist vil et gitt svar på et spørsmål om amerikanske anliggende likevel alltid være hans eller hennes personlige syn. Og en skulle også kunne finne eksperter som vil innta en helt annen holdning til samme spørsmål. Dermed blir det galt, slik det litt for ofte er i norsk presse, å opphøye en eksperts utsagn til det ofte entydige svaret på noe.

Høyt konsensuspress

Kanskje er det ikke tilfeldig at det er blitt slik i akkurat Norge. Vårt land var alltid, inntil nylig, usedvanlig homogent, og ennå den dag i dag er konsensuspresset høyt. Da blir det kanskje ikke så underlig at man lett tror at det en ekspert sier rett og slett er «sannheten».

Noe annet unikt for Norge spiller kanskje også inn. Norge er et lite land med kun fem millioner innbyggere, og «ekspertmiljøene» på universitetene vil da alltid være små sammenlignet med andre land. Og i et lite miljø blir det gjerne vanskeligere å utfordre det herskende synet på noe siden karriere-forfremmelse er avhengig av de som styrer over en. Og dermed kan et entydig hegemonisk syn lett vokse fram.

I større land blir bredden av meninger da også større. Og det man i Norge ofte kan anta at er en fastsatt sannhet siden «alle» sier det, viser seg i øyeblikket en kommer ut av Norge å kun være ett av flere syn på en sak. I praksis vil man i større land lettere få en større intellektuell frihet.

Men det er også noe skakkjørt på et annet plan i hvordan «eksperter» gjerne blir framstilt i norsk presse. Det er som om man ikke helt vet hvilken epoke vi alle har levd i i flere tiår nå. Om litt går vi vel inn i en ny epoke som vil ha et navn som inkluderer ord som kunstig intelligens, men ennå i dag lever i en postmoderne virkelighet der det er narrativer og ikke entydige sannheter som hersker. Mens universitetene er opptatt av narrativene og nettopp "øynene som ser", forsvinner denne nyansen i måten pressen gjerne framstiller ekspertene på.

Dialog eller fasitsvar

Denne kritikken blir da ikke på noen måte et forsøk på å rakke ned på akademisk ekspertise. Snarere tvert imot. Kritikken er først og fremst rettet mot måten forskningsekspertisen dessverre ofte blir brukt. Mens akademikerne utvider sin kunnskap gjennom en evig og kontinuerlig dialog, forsvinner det viktige dialogelementet når eksperters tolkninger så lett bare gjengis som korte svar i en fasit.

Kritikken er da selvfølgelig heller ikke ment å undergrave forskningsbasert kunnskap slik en så det for eksempel i USA under Covid-epidemien. Når alt kommer til alt finnes det knapt noe mer nobelt enn å vie sitt liv til å utvide menneskehetens samlede kunnskap.

Akademikere må fortsette å bli brukt i pressen for å belyse og utdype tematikk. Men mye kan da bli bedre i norsk journalistikk hvis en bare slutter å bruke det evinnelige ordet ekspert i store bokstaver, som om de er besittere av sannheten, og i stedet går over til å presentere akademikere for det de er – forskere.

Til slutt må det understrekes at denne artikkelen kanskje selv burde ha innhentet en reaksjon fra en ekspert på nettopp eksperter, en slags ekspertenes ekspert. Espen Barth Eide var dessverre ikke tilgjengelig.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.