Troverdigheten vår er alt. Ikke gi den bort!

Den siste tiden har diskusjonen om hva journalister kan mene i offentligheten gått høyt og lavt etter at NJ Oslo, som jeg selv er styremedlem i, arrangerte debatt om temaet. 

I Medier24 har fotoredaktør i Universitas, Tobias Schildmann Mandt, tatt til orde for at journalister skal få gi mer uttrykk for egen identitet og aktivt vise støtte til saker.

Dette er en vei jeg sterkt vil advare pressen fra å legge ut på, og jeg mener klart at journalister bør avstå fra å dekke saker der de selv har tonet standpunkt i offentligheten. 

Hvorfor? Det gjelder hensynet til de to viktigste aktørgruppene vi som journalister forholder oss til, nemlig leserne og ikke minst, kildene.

Jeg kan visst ikke mene så fryktelig mye

For å ta det siste først: Som journalist har man stor definisjonsmakt og kan påvirke hvordan ulike historier oppfattes blant egne lesere. Ville jeg som kilde i en omdiskutert sak følt meg komfortabel med å bli intervjuet av en journalist som selv har valgt side i saken, og som er uenig med meg? 

Svaret er nei. 

Jeg ville følt meg utrygg på at historien min hadde blitt objektivt gjengitt av en slik journalist, og heller gått til en journalist som deler mine meninger. 

Ved dette valget er også̊ objektiviteten borte, men da er i alle fall sjansen større for at jeg kommer best mulig ut av saken.

Frykten min er at utviklingen som de som er uenige med meg tar til orde for, vil føre til større polarisering i samfunnsdebatten og at medier med lesere på tvers av befolkningen snart vil være historie.

Rotfestet i presseetikken

«Men kan det ikke også̊ svekke troverdigheten vår om lesere og kilder mistenker oss for å være partiske i dekningen», kan de som er uenige med meg innvende.

Jo, det kan det gjøre, men det vil da være leserne og kildenes oppgave å bevise at vi er partiske i saken. Samtidig må̊ pressen vise, både i det publiserte og i kilde- og leserkontakten, at vi tross egne mulige syn, gjør våre redaksjonelle valg rotfestet i presseetikken og grunnleggende journalistiske prinsipper, slik de blant annet kommer til uttrykk i Vær varsom-plakaten.

Desto færre håndfaste bevis våre kritikere har til å diskreditere oss med, desto svakere blir kritikken. 

Om utgangspunktet vårt er at vi står for presseetikken og samtidig ikke flagger ståsted i saker vi skriver om, blir eventuelle angrep på vår troverdighet mest stående igjen som konspirasjonsteorier og personangrep, som man gjerne tyr til når man vet at kritikkverdige forhold er blitt belyst, uten at man kan forsvare dette på en god måte.

Jeg vil også̊ adressere argumentet om at journalister sier fra seg ytringsfriheten sin når de velger et yrke som krever at de ikke kan flagge standpunkt i offentligheten i saker de skriver om. Dette er jeg enig med ham i, men i motsetning til ham er jeg ikke kritisk til dette. 

Hele presseetikken, fra krav om kontroll av opplysninger, til moderering av kommentarfelt, er en frivillig innskrenking av den absolutte ytringsfriheten, med hensyn til det viktigste vi har: Vår troverdighet.

Ikke bli motløs

Til slutt vil jeg komme med en oppmuntring til deg som blir så motløs av å ikke kunne flagge standpunkt i offentligheten at du vurderer å «levere fra deg adgangskortet ditt og bli aktivist» slik Sahara Muhaisen skriver i Medier24.

Den som har et glødende engasjement for menneskerettigheter, å hindre urettferdighet, stå opp for de svake og bidra til et bedre samfunn bør være journalist.

Gjennom yrket vårt har vi mulighet til å bringe fakta på bordet og å stille maktpersoner til ansvar. 

Det er et enormt stort privilegium, som jeg i sum tror bidrar til mye mer reell endring i samfunnet enn at man tar av seg journalisthatten og heller bestemmer seg for å gå i tog eller om du setter et flagg i bioen din på Instagram.

———————————————-

For ordens skyld: Even Hye T. Barka har tidligere jobbet som journalist i Medier24.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.